Gonzoens stormtropper driver ikke bare og lager kvalm foran huset til Dick Cheney. I onsdagens BT kan man lese balanserte analyser av Obama’s innsettelse krydret med historiske referanser til vår venn Arnold Toynbee.
Kommentaren finner du her.
Og vi er ikke alene om å synes at Dick ser enda ondere ut i rullestol. Legg forresten merke til den ubehagelige sammenligningen av Bushs tale og Obamas tale i videoen nedenunder. Forklaringen som sier alt: “Hvorfor er smeltet ost deilig på all italiensk mat, mens det bare gjør kinesisk mat motbydelig?”
Vi har ikke sett Obama snuble i ord. Før nå.
GonzoDC gir deg historisk førstehjelp til å sette innsettelsen av Obama i et korrekt historisk perspektiv.
Den amerikanske komikeren Groucho Marx hadde en gang en vits som handlet om en mann som fikk spørsmålet “How’s your wife” og svaret var “Compared to what?”. Spesielt på en historisk dag som denne når en har stått presset sammen med to millioner amerikanere i vinterkulden sprenger spørsmålet på om hva dette egentlig kan sammenlignes med?
Ifølge norske journalister journalister med grunnfag i wikipedia og tilgang til washingtonpost.com består det historiske i at svarte og hvite klemmer hverandre og Obama nå endelig har fullført det prosjektet Lincoln startet da han avskaffet slaveriet. Det er vel og bra, men det gjør hele begivenheten til en perspektivløs populærkulturell klisje. Når et imperium feirer seg selv så må det sammenlignes med andre imperier som har feiret seg selv, verken mer eller mindre. Derfor har redaksjonen etter nøye vurderinger funnet ut at for å forstå dagens hendelser må må vi tilbake til London i 1897 og en liten gutt ved navn Arnold Toynbee. (more…)
På mørke steder, i bakgårder og rennesteiner der mainstream media ikke tør svinge sine linser, finner gonzoDC gull.
Denne gangen snublet vi over en beinhard avhengighetsteoretiker. Og vi som trodde disse døde ut omtrent da de byttet ut miljøstrien på kontorene på SV-fakultetet på Blindern tidlig på 90-tallet.
”Do you have the audacity for change?” En svart uteligger, sittende inntullet sine ulltepper, med utstrakt pappkopp, i morgengryet på den store dag. Ok, billig ordspill, men vi lar oss likevel sjarmere. Klart vi har ”vekslepengenes vågemot”.
Mannen har ingen illusjoner om Obamas frelse. ”That man can’t change a thing. The rich run this country. America is not Disneyland, like you paint it.”.
Men som tiggere flest hadde han veldig mange problemer og få løsninger.
Festbremser som dette kan fort bli en smerte i baken for Obama. Skal du forandre på ting, kan du ikke ha en gjeng med beleste fylliker med bachelor i sutring på gatene. Svarte som aldri slutter å sippe for at besteforeldrene måtte plukke litt bomull. Latinos som ikke forstår at de aldri får green card om ingen av dem gjør tjeneste som kanonføde. Rødhuder som ikke klarer å sette pris på hva jernhesten har brakt dem av fantastisk tv-underholdning og musikk.
Obama kan ikke la slike undergravende løsgjengere ødelegge det største demokratiet i verden. Gi dem et hjem på Guantanamo, etter at basen er tømt for harmløse pakistanske drosjesjåfører.
Myk makt skal en ikke kødde med, men når Jack Black blir presidenthistoriker har det gått for langt.
I går var redaksjonen på det som best kan beskrives som en slags militærparade i myk makt. Obamas PR-maskin er den mest velsmurte man har sett siden Reagan la virkelig inn det populærkulturelle tyngskytset. Denzel Washington, Forest Whitaker og Samuel L. Jackson var der som levende beviser på at afroamerikanerne slo gjennom i populærkulturen lenge før politikken og Tiger Woods var selvsagt der og snakket om verdien av topptrente soldater som ofrer seg for fellesskapet. Hvorfor Will Smith og Morgan Freeman ikke fikk være med vites ikke, men redaksjonen mistenker at de ga for sent og for lite til Obamas kamanje. (more…)
For nesten 20 år siden søkte Jonas Gahr Støre jobb i Høyre. Idag synes han SV er en utenrikspolitisk berikelse for den rødgrønne regjeringen.
(kommentar i Morgenbladet 2.mars)
Jonas Gahr Støre kommer hastende ut fra det amerikanske utenriksdepartementet etter møtet med Condoleezza Rice. Bak han kommer en gjeng UD-byråkrater som åpenbart er sprekkeferdig av stolthet over sin begavede minister. Og skal vi tro Støre har det vært riktig så hyggelig der inne med Rice. At Norge har trukket styrkene ut av Irak, nekter å sende soldater til Sør Afghanistan og nå anerkjenner Hamas har på ingen måte gått ut over den transatlantiske idyllen. Her lyttes og snakkes det som aldri før. - Vi har lik tilnærming, men litt ulike roller og det er helt naturlig, forklarer utenriksministeren pedagogisk. - Med ulike roller følger ulik vektlegging og ulike perspektiver. USA og Norge har en veldig åpen og tillitsfull dialog som vi begge har glede av.
Ifølge Machiavelli må den gode fyrste være både løve og rev. Han må være løve for å holde ulvene på avstand og rev å unngå å tråkke rett i fellen. Støre er ikke mye løve, men han er veldig mye rev. Og da Morgenbladet forsøker seg med en politisk revesaks glir han elegant unna. (more…)
Hva kan Søren Kierkegaard lære oss om livsfilosofien til Cosmo Kramer?
En av mine favorittsteder i DC er Kramerbooks på Dupont Circle. På Kramers har de fete bøker, kul pub, bra restaurant og betjeningen består stort sett av hjelpsomme og kunnskapsrike homser (Dupont er homsestrøket i DC). I likhet med Tronsmo Bokhandel har de sortert vekk alle de dårlige bøkene slik at de fleste man plukker opp er genuint interessante. Så når jeg ikke leter etter nerdebøker jeg vil anmelde hender det jeg dykker ned i andre seksjoner enn politikk og siste runde i popkulturhyllen viste seg å bli en højdare.
En av de virkelig fantastiske tingene med USA er at intelligente akademikere tar seg tid til å analysere populærkulturelle fenomener. Så da jeg så en bok med tittelen Seinfeld and Philosophy: A Book about Everything and Nothing skjønte jeg at dette var en mulighet til å få svar på mange ting jeg har lurt på. Jeg har jo skjønt at det geniale med Seinfeld er at den tar på alvor at de fleste menneskers liv handler om å analysere meningsløse detaljer både om seg selv og andre. Det er et genialt show om absolutt ingenting (faktisk foreslår George og Jerry i en episode å lage et show om ingenting til en producer i NBC. George ser for seg folk som henger rundt en vanntank i et kontorlandskap hvor det skjer absolutt ingenting).
Likevel er det en karakter i showet jeg aldri har fått grep i, nemlig den merkelige livskunstneren Cosmo Kramer. Jerry, George og Elaine har alle trekk som vi kjenner igjen fra våre egne liv (selv om jeg aldri har møtt noen med en mer patetisk personlighet enn George), men Kramer virker som han er fra en annen planet. Hver gang han detter inn døren til Jerry for å få løs på maten i kjøleskapet kommer spørsmålet snikende i bakhodet: Hva i helvete er egentlig livsprosjektet til den fyren? (more…)
Det er ganske teit å være mot meksikanere når man selv er afroamerikaner.
Hvis man skal være opplyst i USA så må man lese tidsskrifter. Jeg holder meg stort sett til The New Yorker, Atlantic Monthly og Harper’s Magazine. Jeg leser selvsagt aldri hele, men skumleser et par artikler mens jeg sitter og propper i meg en burger eller annen feit mat. Nå for tiden er Harper’s Magazine favoritten. De har en veldig morsom statistikkside som heter Harpers Index som gir et ganske skrudd bilde av verden. Visste du foreksempel at jenten som drepte den første bjørnen under bjørnejakten i Maryland i 2006 bare var 8 år?
Det aller kuleste i Harpers er en seksjon som heter “Readings” hvor redaksjonen virkelig har anstrengt seg for å finne ytterpunktene i USAs intellektuelle liv. For et par nummer siden leste jeg en sak der som jeg umiddelbart tenkte måtte deles med et større publikum. Jeg vil hevde at ikke siden kvinnene i Indremisjonen selv stemte mot at de skulle få stemmeret har vi sett et bedre eksempel på ekte falsk bevissthet. Vi snakker altså om et menneske som så grunnleggende har misforstått sine egne objektive interesser at det sklir ut i det hysterisk festlige. (more…)
Hvorfor hete Sweet når man er drita sur?
Noe av det mest interessante under møtet med Obama var møtet med andre amerikanske politiske journalister. Politiske journalister er på mange måter noen av menneskehetens mest slitne folk. Spesielt i USA kjemper de en utrettelig kamp mot en stort sett overlegen motstander. Daglig blir de foret med tilrettelagt PR av ambisiøse pressesekretærer og politiske rådgivere som de selvsagt er drittlei av. På grunn av den stadig økende pengestrømmen i amerikansk politikk har de fleste politikere romslige budsjetter for å ansette PR-folk, mens journalistene møter stadige nedskjæringer, kravstore sjefer og synkende opplagstall. Hvis de først får litt tid med politikere av Obamas kaliber alene står de stuet sammen som en gjeng med høns og må rope ut sine spørsmål som de strengt tatt aldri får svar på. Deretter må de ta de få sitatene de får og forsøke å lage noe som ligner på kritisk journalistikk. Under slike forhold er det ikke merkelig at mange av dem preges av dårlig humør kombinert med ganske store mengder generell kynisme og mistro mot verden. I boka Breaking the Newsskriver journalisten James Fallows at “the working assumption for most reporters is that most politicians and handlers will mislead them most of the time”. (more…)