gonzoDC

I sin anmeldelse av bloggen etterlyste BTs sluggerkommentator, Frank Rossavik, mer odde ting. Jeg er ikke uenig med Frank der og kan glede han med at jeg i flere måneder har jobbet med et undersøkende journalistikkprosjekt som har gravd dypt i amerikansk politikks bunnløse mørke. Målet har vært å finne den den beste negative politiske reklamen som ble laget i USA i 2006. Vi snakker altså om den politiske kommunikasjonens absloutte yttergrense. Jeg presenterer her mine tre favoritter og hver plassering vil selvsagt bli begrunnet med en utførlig analyse av reklamens svake og sterke sider. Likevel er det opptil dere lesere å felle den endelige dommen via en avstemming som finnes på slutten av denne posten. Så gjør deg klar til frekke krøssklepp, grusomme avsløringer og finn din favoritt.

Min tredjeplass som går til terror-reklamen til the Republican National Commitee (RNC)

[youtube]WmcHDsJe_AQ[/youtube]

(more…)

Jeg lovet som sagt å ta pulsen på amerikansk populærkultur. Da er det vanskelig å komme unna NBCs Saturday Night Live. Programmet har mistet sin status som USAs morsomste etter at Comedy Central tok over humorhegmoniet med programmer som South Park, The Daily Show og Chapelle’s Show. Likevel glimter SNL fortsatt til med ting som er genuint morsomt. Denne musikkvideoen med Justin Timberlake og Andy Samberg er faktisk den fjerde mest sette i YouTubes historie og handler om en relativt orginal julepresang. Videoen føyer seg også fint inn i gonzoDCs patriarkalske profil. Hvis man ser bort fra mine egne innlegg har vi hatt 14 kommentarer fra menn og en kommentar fra en kvinne som betyr at menn står for rundt 93 prosent av innleggene.

[youtube]1dmVU08zVpA[/youtube]

Tirsdag hadde jeg den tvilsomme gleden av å dekke Bush sin State of the Union. Det er jo strengt tatt umulig å bedrive objektiv journalistikk om Bush, men jeg satte meg ned med et åpent sinn. Et par uker før talen hadde det nemlig skjedd noe fantastisk. Bush hadde for første gang siden invasjonen i Irak vist tegn til kontakt med resten av jordkloden. Presset opp mot noen bokhyller i Det hvite hus ytret han noen motvillige klynk om at “mistakes have been made in Iraq”. Noen unnskyldning var det ikke, men likevel svært lovende for en mann som har gitt begrepet virkelighetsfortrengning en helt ny dimensjon. Omtrent samtidig ga Bush opp planene om å avlytte alle amerikanere når det passet han. Ryktene sa at de mange “realistene” som pappa Bush har presset inn i adminstrasjonen nå hadde begynt å få innflytelse. Derfor var jeg spent. Hadde det kognitive terapiprosjektet til far begynt å virke? Hadde Bush virkelig begynt å reflektere over sin egen eksistens? Hadde han fått en ny favorittfilosof ved siden av Jesus Kristus? (more…)

Før jul skrev jeg at Obama sannsynligivis ikke kom til å stille som presidentkandidat fordi Hillary Clinton er for sterk. Dermed beviste jeg nok en gang at det er forskjell på journalistikk og rakettvitenskap. Journalister bommer stort sett med sine prediksjoner, mens romferger bare kræsjer sånn av og til. Kongressvalget og utviklingen i Irak har åpenbart styrket Obamas tro på at han selv kan nå helt til topps. Jeg tror fortsatt at Obama ikke vil være istand til å matche Hillary, men for de av gonzoDCs lesere som ikke har lest den opprinnelige saken legger jeg den ut her. Det kom også en klage på at jeg var for negativ mot Obama, så dette er et forsøk på å rette opp i det. I den neste posten har jeg også laget en liten sak om alt det som skjedde da jeg møtte Obama som jeg ikke skrev om i avisen.
—————————————————————————————————————————-

Barack Obama er den perfekte presidentkandidat. Spørsmålet er bare når han skal stille.

Barack Obama

Demokratenes største politiske stjerneskudd, Barack Obama, har akkurat holdt tale på Georgetown University. Jeg står sammen med Newsweek og The Chigaco Sun og håper at rådgiveren som sa han skulle komme tilbake og snakke med oss ikke løy. For å få tiden til å gå spør jeg journalisten fra The Chicago Sun om det virkelig er sant at Obama er en mester til å håndtere pressen. Hun svarer med å sende meg et blikk som indikerer at det var et idiotisk spørsmål, men akkurat da kommer Obama inn døren til auditoriet. Han er en ganske høy, tynn mann, med et markert ansikt og et par kullsvarte, intense øyne. Han er ikke helt ulik en krysning av sine to idealer, John F. Kennedy og Martin Luther King. Obama hilser avslappet på alle. Da jeg forklarer litt forlegent at jeg representerer et for han ganske nytt mediemarked smiler han litt før han sier: - Norge ja, jeg har faktisk savnet litt mer oppmerksomhet fra den norske pressen. Obama danser nærmest rundt i lokalet de neste minuttene og sørger for at alle får stilt sitt ene spørsmål. Alle besvares med den samme entusiasme og er ledsaget av et blikk som får spørsmålsstilleren til å føle seg som den som er i sentrum. Når Obama haster mot døren sammen med et kobbel av rådgivere femten minutter senere er det ikke et menneske igjen som ikke føler seg hørt eller sett. All den dårlige selvtilliten jeg fikk fra damen i The Chicago Sun er også forduftet. Jeg tenker at hvis alle føler seg bedre når du drar enn før du kom, må det være definisjonen på politisk naturtalent. (more…)

Siden både Obama og Hillary nå har lansert sine kandidaturer, så kan jeg like godt avsløre at jeg håper at Hillary vinner. Mange europeiske venstreradikalere vil nok la seg begeistre av Obamas sjarm og blendende intellekt. Jeg har jo selv møtt fyren og er overbevist om at han er det største politiske naturtalentet demokratene har hatt siden Bill Clinton. Men jeg tror Obama har for lite både kampanjeerfaring og politisk erfaring til å holde hele veien inn. Av Obamas tilhengere blir det ofte fremhevet at han er en slags afroamerikansk utgave av John F. Kennedy. Kennedy ble president da han var 43 år og Obama er 45 år. Problemet med denne analogien er at Kennedy var langt mer erfaren enn Obama da han ble president. Han hadde sittet seks år i Representantenes Hus og åtte år i Senatet. Kennedy var også respektert for sine utenrikspolitiske kunnskaper og var kjent som en skikkelig hauk. Obama har bare sittet to år i Senatet og er en utenrikspolitisk nobody. Obamas manglende politiske erfaring gjør at han ikke har særlig god tilgang til det ypperste av hjernekapasitet på demokratisk side. Hvis man ser på teamet av konsulenter Obama har satt sammen så består det stort sett av folk som har jobbet for B-laget av demokratiske politikere som f.eks Dick Gerphardt og Tom Daschle. Det som gjør meg enda mer skeptisk er at Obama egentlig aldri har vært i krigen mot republikanerne. Han har vunnet et vanskelig primærvalg, men Illinois er en demokratisk bastion hvor man er ganske sikker på senatorplass dersom man vinner nominasjonen. Jeg tror Obamas “nå skal vi alle være venner”-budskap fort vil bli sporet av når den republikanske angrepsmaskinen starter for fullt.

(more…)

Som et bevis på gonzojournalistikkens frigjørende kraft starter vi denne bloggen med mitt møte med mitt livs store politiske helt ,Bill Clinton. Jeg skrev også en sak om det til Morgenbladet som var såkalt “balansert” og dermed dypt usann i forhold til hva jeg egentlig følte. Uansett historien er som følger: Etter intens lobbyvirksomhet med kommunikasjonskontoret på Georgetown har jeg fått pressepass til alle arrangementer selv om jeg egentlig bare er freelancer for Morgenbladet som oversatt til Steinfeld-engelsk (altså veldig overdrevet, men ikke helt usant) heter “the Norwegian equivalent of Newsweek” (vi kommer tilbake til Steinfeld-metoden senere). Så jeg har dermed fått en naturlig plass på pressebenken sammen med NBC, Chicago Tribune, Newsweek og andre mindre publikasjoner her borte. Jeg gjør meg selvsagt stor flid med å være skikkelig buddy med han som passer på pressefolkene og slår alltid en vits og snakker om hvordan det går med studiene hans. Så jeg anser meg selv som et friskt pust sammenlignet med de småfeite kyniske amerikanske journalistene som alltid virker som om de kjeder livet av seg. Men idag var det altså Clinton-time. Jeg hadde bare sett såvidt på en pressemelding på forhånd så jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor lenge han skulle snakke og om det egentlig ble noe interessant Men Bubba, som er Clintons amerikanske kjælenavn, hadde vært på hugget i det siste så jeg regnet med at det kom saftige saker. Clinton har en ufattelig velutviklet politisk teft og hadde skjønt at tiden er moden for at Demokratene viser litt muskler. Amerikanske kommentatorer skjønte ikke helt hva som skjedde da Clinton for et par uker før foredraget nærmest gikk amok i fiendens leir, Fox News, og ga programlederen en irettesettelse som var lektor Tørrdal verdig.

[youtube]3RLAKArfOe0[/youtube]

(more…)

En blogg uten et klart ideologisk program blir fort blass og meningsløs, akkurat som partiet Venstre. Derfor denne programerklæringen. La oss ta gonzo først. Ifølge Wikipedia kan gonzo best beskrives som “a style of reportage, filmmaking, or any form of multimedia production in which the reporter, filmmaker or author is intrinsically enmeshed with the subject action (rather than being a passive observer).” Altså er gonzo en sjanger som passer bra for folk med relativt stort ego, men lite behov for selvsensur. I mitt tilfelle skulle det passe ganske bra. Gonzojournalistikk har også blitt beskrevet som “the missing link between journalism and the pharmaceutical industry.” Da Hunter S. Thompson tok med seg en koffert med dop og dekket Nixons valgkamanje i 1968 ble resultatet en av de beste bøkene som er skrevet om amerikansk politikk. For Thompson endte det også med et livsvarig hat for Nixons person som ikke ble spesielt svakere med årene. Nekrologen han skrev etter Nixons død er en retorisk oppvisning i sjikane. Jeg er spesielt svak for følgende passasje

“If the right people had been in charge of Nixon’s funeral, his casket would have been launched into one of those open-sewage canals that empty into the ocean just south of Los Angeles. He was a swine of a man and a jabbering dupe of a president. Nixon was so crooked that he needed servants to help him screw his pants on every morning. Even his funeral was illegal. He was queer in the deepest way. His body should have been burned in a trashbin.”

Jeg er nok litt for streit til å følge Thompsons “drug-fueled stream-of-consciousness technique,” selv om å dekke presidentvalget i 2008 på fleinsopprus forsåvidt er en spennede ide. Uansett kommer gonzoDC til å være en kilde til de mer ukjente og mørke sidene ved amerikansk politikk og samfunnsliv. Siden det er subjektivt blir det en del ubalansert bruk av empiri og latterliggjøring av politiske holdninger og standpunkter jeg ikke liker. Dette vil bli oppveid av at jeg legger ut noen av sakene jeg skriver for Morgenbladet som vil være klemt inn i den objektive journalistikkens klamme krav til upartiskhet og distanse. Så det blir ikke gonzo hver dag. Tematisk kommer nok hovedfokuset til å være på amerikansk politikk. Samtidig må vi også ha plass til utelivet i DC, ny amerikansk populærkultur og livet i amerikansk akademia. En liten serie med de absolutt beste og verste sitatene i amerikansk politikk er også på sin plass. Til slutt har jeg også planlagt en liten serie om partikkelfysikk som jeg personlig ser veldig frem til.

Bloggen er beregnet først og fremst på venner og kjente, så deres kommentarer vil bli tatt på alvor siden de fleste av dem var med å sponse på et digitalkamera før jeg dro til USA. Andre som har lyst til å følge med er hjertelig velkommen til det, men kan ikke forvente at deres innvendinger og synspunkter blir tatt til etterretning.