HunterEn blogg uten et klart ideologisk program blir fort blass og meningsløs, akkurat som partiet Venstre. Derfor denne programerklæringen. La oss ta gonzo først. Ifølge Wikipedia kan gonzo best beskrives som “a style of reportage, filmmaking, or any form of multimedia production in which the reporter, filmmaker or author is intrinsically enmeshed with the subject action (rather than being a passive observer).” Altså er gonzo en sjanger som passer bra for folk med relativt stort ego, men lite behov for selvsensur. I mitt tilfelle skulle det passe ganske bra. Gonzojournalistikk har også blitt beskrevet som “the missing link between journalism and the pharmaceutical industry.” Da Hunter S. Thompson tok med seg en koffert med dop og dekket Nixons valgkamanje i 1968 ble resultatet en av de beste bøkene som er skrevet om amerikansk politikk. For Thompson endte det også med et livsvarig hat for Nixons person som ikke ble spesielt svakere med årene. Nekrologen han skrev etter Nixons død er en retorisk oppvisning i sjikane. Jeg er spesielt svak for følgende passasje

“If the right people had been in charge of Nixon’s funeral, his casket would have been launched into one of those open-sewage canals that empty into the ocean just south of Los Angeles. He was a swine of a man and a jabbering dupe of a president. Nixon was so crooked that he needed servants to help him screw his pants on every morning. Even his funeral was illegal. He was queer in the deepest way. His body should have been burned in a trashbin.”

Jeg er nok litt for streit til å følge Thompsons “drug-fueled stream-of-consciousness technique,” selv om å dekke presidentvalget i 2008 på fleinsopprus forsåvidt er en spennede ide. Uansett kommer gonzoDC til å være en kilde til de mer ukjente og mørke sidene ved amerikansk politikk og samfunnsliv. Siden det er subjektivt blir det en del ubalansert bruk av empiri og latterliggjøring av politiske holdninger og standpunkter jeg ikke liker. Dette vil bli oppveid av at jeg legger ut noen av sakene jeg skriver for Morgenbladet som vil være klemt inn i den objektive journalistikkens klamme krav til upartiskhet og distanse. Så det blir ikke gonzo hver dag. Tematisk kommer nok hovedfokuset til å være på amerikansk politikk. Samtidig må vi også ha plass til utelivet i DC, ny amerikansk populærkultur og livet i amerikansk akademia. En liten serie med de absolutt beste og verste sitatene i amerikansk politikk er også på sin plass. Til slutt har jeg også planlagt en liten serie om partikkelfysikk som jeg personlig ser veldig frem til.

Bloggen er beregnet først og fremst på venner og kjente, så deres kommentarer vil bli tatt på alvor siden de fleste av dem var med å sponse på et digitalkamera før jeg dro til USA. Andre som har lyst til å følge med er hjertelig velkommen til det, men kan ikke forvente at deres innvendinger og synspunkter blir tatt til etterretning.