gonzoDC

Som et bevis på gonzojournalistikkens frigjørende kraft starter vi denne bloggen med mitt møte med mitt livs store politiske helt ,Bill Clinton. Jeg skrev også en sak om det til Morgenbladet som var såkalt “balansert” og dermed dypt usann i forhold til hva jeg egentlig følte. Uansett historien er som følger: Etter intens lobbyvirksomhet med kommunikasjonskontoret på Georgetown har jeg fått pressepass til alle arrangementer selv om jeg egentlig bare er freelancer for Morgenbladet som oversatt til Steinfeld-engelsk (altså veldig overdrevet, men ikke helt usant) heter “the Norwegian equivalent of Newsweek” (vi kommer tilbake til Steinfeld-metoden senere). Så jeg har dermed fått en naturlig plass på pressebenken sammen med NBC, Chicago Tribune, Newsweek og andre mindre publikasjoner her borte. Jeg gjør meg selvsagt stor flid med å være skikkelig buddy med han som passer på pressefolkene og slår alltid en vits og snakker om hvordan det går med studiene hans. Så jeg anser meg selv som et friskt pust sammenlignet med de småfeite kyniske amerikanske journalistene som alltid virker som om de kjeder livet av seg. Men idag var det altså Clinton-time. Jeg hadde bare sett såvidt på en pressemelding på forhånd så jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor lenge han skulle snakke og om det egentlig ble noe interessant Men Bubba, som er Clintons amerikanske kjælenavn, hadde vært på hugget i det siste så jeg regnet med at det kom saftige saker. Clinton har en ufattelig velutviklet politisk teft og hadde skjønt at tiden er moden for at Demokratene viser litt muskler. Amerikanske kommentatorer skjønte ikke helt hva som skjedde da Clinton for et par uker før foredraget nærmest gikk amok i fiendens leir, Fox News, og ga programlederen en irettesettelse som var lektor Tørrdal verdig.

[youtube]3RLAKArfOe0[/youtube]

Da jeg så det tenkte jeg at dette var et helt bevisst girskifte fra Clintons side. I amerikansk politikk er jo Clinton kjent som “the comeback kid”. Hver gang folk tror han har ligget med en dame for mye eller vært uklar om sine personlige finanser har kommentatorkorpset sagt at han er ferdig. Men Clinton er en politisk duracellkanin. Han kommer alltid tilbake, hardt og nådeløst. Derfor har Clinton alltid vært min mann. Ingen onde republikanere eller oppmerksomhetssyke kvinner kan stoppe hans kamp for DET GODES SAK. Han er en politisk superhelt. Derfor har jeg har bare ventet på at “the comeback kid” skulle komme opp med en eller annen genial manøver som nok en gang stilte ha i begivenhetenes sentrum.

Utgangspunktet for talen var at Clinton for 15 år siden, da han stillte som presidentkandidat, hadde en forelesningsrekke på tre forelesninger hvor han meislet ut det politiske programmet som ble kjent som New Democrats. Dette ble senere ble kopiert av progressive sosialdemokrater i Europa (New Labour, Neue Mitte, Stoltenberg I etc). Den gangen lå Clinton på femteplass på meningsmålingene i New Hampshire og få trodde den karismatiske sørstatsguvernøren egentlig hadde noen sjanse til å bli president. Men Clinton ble den lengst sittende demokratiske presidenten siden Roosevelt.

Før Clinton skulle snakke skulle West Wing-segmentet briefe litt med sine analytiske kunnskaper. Det vil si at mange av de som er faktiske rollemodeller for karakterer i The West Wing entret scenen. Ballet ble åpnet av Clintons gamle stabssjef John Podesta (som visstnok ikke har de samme alkoholproblemene som Leo McGarry men var like autoritær). Clinton åpnet da også talen med å påpeke at “John told me what to say before I came here today, just like he did when I was president.” Etter han snakket også den tidligere innenrikspolitiske rådgiveren Bruce Reed som idag er leder for Democratic Leadership Council som var Clintons maktbase i det demokratiske partiet. Arkitekten bak Clintons økonomiske mirakel, Gene Sperling, satt også helt foran og dro seg i bukseselene og smilte. Alle har selvsagt sideskill, en kjappe morsomme replikker og tunge universitetsgrader fra Yale, Oxford og Georgetown. Slik sett levendegjorde de hele det idelogiske poenget med The West Wing. Hvis de smarte gutta med store hjerter får styre, så vil verden bli reddet.

Og etter 8 år med økonomisk galskap og utenrikspolitisk idioti fremstår jo disse folkene som en ansamling politiske genier. Under Clinton opplevde USA den lengste perioden med økonomisk ekpansjon i amerikansk historie. 22 milloner nye jobber, lav ledighet, redusert kriminalitet, mindre fattigdom og flere ungdommer på college. Dette skjedde samtidig med at man gikk fra et rekordstort budsjettunderskudd til rekordoverskudd. Utenrikspolitisk styrte Clinton forsiktig og multilateralt og behandlet sine NATO-allierte med kløkt. Han klarte faktisk nesten å skape fred i Midtøsten også. Idag har USA et budsjettunderskudd på 1,3 trillioner, er stort sett mislikt over hele verden og mister soldater hver eneste dag i en meningsløs krig de aldri kommer seg ut av. Så det var all grunn for Bubba til å gå på offensiven.

Damene foran meg gikk helt bananas da Clinton entret salen. Selv om han er litt hvitere i håret og litt mer rødmusset i ansiktet enn i glansdagene så er Clintons personlige magnetisme intakt. Og i løpet av den timen foredraget varte beviste han hvorfor han går for å være en av de store kommunikatorene i amerikansk politikk. Clinton åpnet mykt og snakket om lengselen etter “den store samtalen”. Om en politikk som “is not only about division and personal destruction, but where we listen to our opponents”. Etter å ha overbevist salen om at han selv var et ganske intelligent og reflektert, kjørte han på med en skikkelig runde med Bush-bashing. Han sa de tingene få demokrater tør å si nemlig at det republikanske partiet er blitt kuppet av “the right wing of the republican party”. Så oppsummerte han de viktigste politiske forskjellene i tre forståelige setninger; “We want opportunity for all, they want maximun concentration of wealth and power. We want mutual responsibility, they want you to be on your own. We will strive to cooperate, they will go unilateral whenever they can”. God politikk handler om å gi folk enkle valg hvor dine alternativer fremstår som selvinnlysende. Clinton var igang.

Clinton er ekstremt god til å bruke sitt eget liv i sin politiske retorikk og ikke uventet var høyden av ressonementet en fabel fra hans egen barndom. Den gikk circa slik: “When I went in 8th grade I had a science teacher called Vernon who was really physically unattractive. He had gained a lot of weight and wore big heavy glasses. I must have been 13 years at the time. One day he said to us that you wont remember much from this year, but try to remember this. Every morning I get up and go the bathroom to shave and brush my teeth. When I finish I see myself in the mirror and say “Vernon you are beautiful” (stor latter). And by the end of that year Vernon was beautiful to me. My point is, it is difficult to succeed in politics if you tell people that they are ugly all the time”. Det var så genialt at jeg fikk helt vondt inni meg da jeg kom på tanken at denne mannen aldri kan bli president igjen i USA fordi han allerede har sittet to perioder. Tenk deg at Clinton hadde tatt over for Bush i 2008 og hadde dratt rundt i verden og fortalt historien om Vernon og etterpå hadde kommet med følgende punchline: “I am sorry that we treated many of you as ugly, I think you are all beautiful”. USAs omdømme hadde vært gjenreist på to måneder. Så derfor er jeg sterk tilhenger av å endre grunnlovstillegg 22 (som forbyr presidenter å sitte mer enn to perioder) slik at vi kan få denne mannen tilbake der han hører hjemme. Det er jo nå vi trenger “the man from a place called Hope” (Clinton vokste opp i Hope i Arkansas for de av dere som ikke er nerder). Den pragmatiske løsningen er å gi alt for at Hillary skal vinne presidentvalget fordi da får vi verdens kanskje beste politiker med på kjøpet. Jeg vurderer allerede å donere penger via min amerikanske familie.

Jeg har vel lest en 8-9 bøker om Clintonadministrasjonen så dette var en høytidsstund for en ekte nerd. Og det beste var at det var akkurat like bra, faktisk nesten bedre enn jeg hadde drømt om. For å være helt presis overgikk det alle kulturelle og politiske begivenheter hittil i livet. Jeg klarte til min store overraskelse å skrive, ta bilder og følge med på foredraget samtidig og det er ganske unikt gitt at jeg egentlig ikke har simultankapasitet. It was magic in the room. Uansett fortsatte Clinton med å plukke fra hverandre Bush sin utenrikspolitikk. Han nevnte den siste boken til Bob Woodward der Bushadministrasjonen fremstilles som en lettere retardert gjeng som lider av kronisk virkelighetsvegring. Clinton gnidde det hele inn ved å forklare forskjellen på politisk filosofi og politisk ideologi. Ideologer tror de har skjønt alt, filosofer diskuterer åpent. Og så kom det: “I was not surprised by Woodwards book because if you are an ideologue denial is a central part of your thinking”. Et virkelig elegant stikk, men dette var bare en del av oppbygningen til foredragets kanskje beste punchline. Clinton la seg nå litt over podiet med sin myke sørstatsrøst og så litt undrende på forsamlingen. Han sa han hadde lest en bok av Ron Suskind som heter “The one percent solution” I denne boken anklager en rekke republikanere både han og Colin Powell for å være låst fast i “the reality based world”, forstått som at de ikke tør å bruke makt for å endre på verden.Så kom en heftig Clinton one-liner som satt som en kule: ” Well, I grew up in an alcoholic home. All my childhood I wanted to get into that reality-based world. I actually like it there”. yes, yes, yes. Jeg hadde hørt alt jeg trengte. Konklusjonen var klar. Clinton er sjefen over alle sjefer og burde fortsatt vært verdens mektigste mann. Og i amerikansk offentlighet er han tilbake som kongen. Clintons approval rating ligger på rundt 60% mens Bush stort sett ligger rundt 40%. Bubba bashes Bush.

Men tilbake til mitt store Steinfeld-øyeblikk. For det var noe som undret meg veldig da jeg så på nyhetene da jeg var liten. Ingen norske utenriksjournalister fikk snakke med noen viktige folk bortsett fra han derre Steinfeld som alltid klare å kjøre mikrofonen opp i ansiktet på en eller annen bigshot. Etterhvert skjønte jeg at Steinfeld ikke nødvendigvis var en bedre journalist, han bare oppførte seg som om han jobbet for CNN eller BBC. Det handler om å late som om man er konge uansett hvem man representerer. Snakk høyt og brøyt deg frem. Så da foredraget var ferdig hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ha nærbilde og hilse på Clinton koste hva det koste ville. Og jeg forsøkte å tenke hva Steinfeld ville gjort nå. Jo han ville brøytet seg frem og viltet vilt med pressekortet. Men Clinton gikk bak scenen med en gang og jeg følte at slaget var tapt, å brøyte seg gjennom tre sikkerhetsvakter hadde nok også Steinfeld slitt med (eller han hadde kanskje prøvd pølse-i-trynet-trikset). Men etter 5 minutter kom Clinton tilbake for å hilse på de studentene som var igjen. Det oppsto ville tilstander inne i auditoriet og jeg måtte handle raskt. Så jeg hoppet opp på scenen hvor jeg ble stoppet av to sikkerhetsvakter, viftet vilt med pressekortet og sa at jeg var fra Newsweek (jeg hadde ikke tid til å si det med the norwegian equivalent) så de slapp meg til. Så klinte jeg meg helt inn til der Clinton var og kastet kameraet rundt og tok så mange bilder jeg klarte. Og plutselig snudde han seg rett mot der jeg stod så jeg grep hånden begjærlig og sa at det var fryktlig trist at han ikke kunne stille som president en gang til. Det var kanskje litt platt og patetisk sånn i ettertid, men jeg hadde en sikkerhetsvakt som holdt meg i kragen samtidig. Men i likhet med Steinfeld fikk jeg det jeg ville ha. Og med det ender historien om det korte men skjevbnesvangre møtet mellom meg og Bill Clinton. Jeg tror nok jeg kommer til å huske han bedre enn han husker meg, men det er helt greit.