Hillary Siden både Obama og Hillary nå har lansert sine kandidaturer, så kan jeg like godt avsløre at jeg håper at Hillary vinner. Mange europeiske venstreradikalere vil nok la seg begeistre av Obamas sjarm og blendende intellekt. Jeg har jo selv møtt fyren og er overbevist om at han er det største politiske naturtalentet demokratene har hatt siden Bill Clinton. Men jeg tror Obama har for lite både kampanjeerfaring og politisk erfaring til å holde hele veien inn. Av Obamas tilhengere blir det ofte fremhevet at han er en slags afroamerikansk utgave av John F. Kennedy. Kennedy ble president da han var 43 år og Obama er 45 år. Problemet med denne analogien er at Kennedy var langt mer erfaren enn Obama da han ble president. Han hadde sittet seks år i Representantenes Hus og åtte år i Senatet. Kennedy var også respektert for sine utenrikspolitiske kunnskaper og var kjent som en skikkelig hauk. Obama har bare sittet to år i Senatet og er en utenrikspolitisk nobody. Obamas manglende politiske erfaring gjør at han ikke har særlig god tilgang til det ypperste av hjernekapasitet på demokratisk side. Hvis man ser på teamet av konsulenter Obama har satt sammen så består det stort sett av folk som har jobbet for B-laget av demokratiske politikere som f.eks Dick Gerphardt og Tom Daschle. Det som gjør meg enda mer skeptisk er at Obama egentlig aldri har vært i krigen mot republikanerne. Han har vunnet et vanskelig primærvalg, men Illinois er en demokratisk bastion hvor man er ganske sikker på senatorplass dersom man vinner nominasjonen. Jeg tror Obamas “nå skal vi alle være venner”-budskap fort vil bli sporet av når den republikanske angrepsmaskinen starter for fullt.

Hillary har etter mitt skjønn alle de tingene Obama mangler. Hun har utenrikspolitisk tyngde, et formidabelt team med konsulenter og god erfaring med å bekjempe republikanernes skitne kampanjer. Hillary brukt de seks siste årene i Senatet svært godt. Hun har klart å bli en utenrikspolitisk tungvekter samtidig som hun har kvittet seg med stempelet som erkeliberaler. Denne politiske remaken har vært så effektiv at Karl Rove på et tidspunkt sendte ut melding om at republikanerne i Senatet måtte slutte å samarbeide med henne. Hillary har dermed utviklet seg fra en litt klomsete og naiv liberaler til en finslepen pragmatisk politiker som republikanerne frykter. At hun stemte for krigen i Irak vil selvsagt bli brukt mot henne i primærvalget, men Hillary har vært svært dyktig til å distansere seg fra Bush etter krigen startet. Og ifølge meningsmålingene er Hillary svært godt likt av demokratiske kjernevelgere til tross for at hun stemte for krigen. Hillary har støtte fra 41 prosent mens Obama har 17 og Edwards 11.

En av Hillarys aller største fordeler er at hun kan håndplukke medarbeidere fra hennes egen tid i Det hvite hus. Denne gjengen vant tross alt to presidentvalg og styrte den lengste økonomiske oppgangstiden i USAs historie. Hvis man ser på den foreløpige kampanjestaben så banker den Obamas ned i støvlene. De fleste av disse er klassiske “Clintonistas”, altså folk som kan takke ekteparet Clinton for sin politiske karriere. De vil derfor følge Hillary i tykt og tynt. Presidentkampanjer som vinner er gjerne preget av de er drevet av en hard kjerne lojalister som har usvikelig tro på kandidaten. Forskjellen på Bush, Gore og Kerry var at Gore og Kerry ikke hadde en hard kjerne av lojalister som faktisk trodde på dem. De var omgitt av opportunister og kampanjestaben var preget av uro og stadige omrokkeringer. Bush har hatt de samme rådgiverne hele sin karriere som nok er hovedgrunnen til at han til tross for sitt usedvanlig svake intellekt har vært istand til å vinne to presidentvalg. Hillarys nettverk betyr også at hun rår over en svært kompetent skyggeregjering som kan settes i arbeid rett etter valget. Og hvis det er noe USA trenger etter 2008 så er det kompetente folk som kan rydde opp etter åtte år med økonomisk og utenrikspolitisk idioti.

Den store innvendingen mot Hillary er at hun er så polariserende at hun ikke vil klare å vinne et presidentvalg. Hvis vi skal forholde oss til statistikken så sier de siste målingene at Hillary ville vunnet både mot McCain (50-45) og Guiliani (49-47). Det er også flere velgere som har et positivt inntrykk av Hillary enn Obama (54 vs 45). At Hillary er kvinne kan også gi henne ekstra drahjelp fra kvinnelige velgere. Spørsmålet er også litt feil stilt. Det er republikanerne som har størst grunn til å bekymre seg over om det i det hele tatt kan vinne valget i 2008. Uansett hvem de nominerer så vil Bushadministrasjonens komplette udugelighet forfølge deres kandidat. Dersom popularitetsmålingene til Bush ligger under 45 prosent når valget nærmer seg så vil republikanerne sannsynligvis tape (ifølge en bok jeg har om prediksjon av presidentvalg har partiet som har presidenten aldri vunnet et valg med lavere oppslutning enn det). Derfor er Hillarys rådgivere langt mer bekymret for primærvalget enn selve presidentvalget. Obamas utfordring virker nå hakket hvassere en de hadde regnet med.

Til tross for dette blir nok Hillarys største utfordring blir å overbevise velgerne om at en kvinne kan være øverste leder for de militære styrkene. Selv om de fleste amerikanere sier at de er klar for en kvinnelig president, så er ikke det til å stole på. I slike målinger fremstår ofte folk som mye mer politisk korrekt enn de egentlig er. Nasjonal sikkerhet er også det området hvor Demokratene har minst troverdighet. Her kommer Republikanerne til å sette inn alt de har for å fremstille Hillary som en pudding som ikke har guts nok til å bruke militærmakt for å forsvare USAs interesser. Men jeg tror Hillary er bedre forberedt på dette enn de fleste andre kandidater. I 15 år har republikanerne hamret løs på henne og hennes mann og det har tidvis drevet henne inn i paranoia og vannvidd. I boka Spin Cycle beskriver mediekommentatoren i Washington Post, Howard Kurtz, hvordan Hillary mente seg utsatt for en republikansk konspirasjon og i lange perioder nektet å snakke med pressen. Idag fremstår Hillary som en dame som har utviklet den nødvendige kombinasjonen av kynisme og ydmykhet som er helt nødvendig for å nå til topps i politikken. Så foreløpig lever håpet om at hun kommer til å bli USAs første kvinnelige president.