Før jul skrev jeg at Obama sannsynligivis ikke kom til å stille som presidentkandidat fordi Hillary Clinton er for sterk. Dermed beviste jeg nok en gang at det er forskjell på journalistikk og rakettvitenskap. Journalister bommer stort sett med sine prediksjoner, mens romferger bare kræsjer sånn av og til. Kongressvalget og utviklingen i Irak har åpenbart styrket Obamas tro på at han selv kan nå helt til topps. Jeg tror fortsatt at Obama ikke vil være istand til å matche Hillary, men for de av gonzoDCs lesere som ikke har lest den opprinnelige saken legger jeg den ut her. Det kom også en klage på at jeg var for negativ mot Obama, så dette er et forsøk på å rette opp i det. I den neste posten har jeg også laget en liten sak om alt det som skjedde da jeg møtte Obama som jeg ikke skrev om i avisen.
—————————————————————————————————————————-

Barack Obama er den perfekte presidentkandidat. Spørsmålet er bare når han skal stille.


Barack Obama

Demokratenes største politiske stjerneskudd, Barack Obama, har akkurat holdt tale på Georgetown University. Jeg står sammen med Newsweek og The Chigaco Sun og håper at rådgiveren som sa han skulle komme tilbake og snakke med oss ikke løy. For å få tiden til å gå spør jeg journalisten fra The Chicago Sun om det virkelig er sant at Obama er en mester til å håndtere pressen. Hun svarer med å sende meg et blikk som indikerer at det var et idiotisk spørsmål, men akkurat da kommer Obama inn døren til auditoriet. Han er en ganske høy, tynn mann, med et markert ansikt og et par kullsvarte, intense øyne. Han er ikke helt ulik en krysning av sine to idealer, John F. Kennedy og Martin Luther King. Obama hilser avslappet på alle. Da jeg forklarer litt forlegent at jeg representerer et for han ganske nytt mediemarked smiler han litt før han sier: - Norge ja, jeg har faktisk savnet litt mer oppmerksomhet fra den norske pressen. Obama danser nærmest rundt i lokalet de neste minuttene og sørger for at alle får stilt sitt ene spørsmål. Alle besvares med den samme entusiasme og er ledsaget av et blikk som får spørsmålsstilleren til å føle seg som den som er i sentrum. Når Obama haster mot døren sammen med et kobbel av rådgivere femten minutter senere er det ikke et menneske igjen som ikke føler seg hørt eller sett. All den dårlige selvtilliten jeg fikk fra damen i The Chicago Sun er også forduftet. Jeg tenker at hvis alle føler seg bedre når du drar enn før du kom, må det være definisjonen på politisk naturtalent.

Det var i 2004 Obama virkelig fikk utfolde sitt naturlige talent og ble omvendt fra en middels kjent delstatspolitiker fra Illinois til en politisk rockestjerne. Obama holdt hovedtalen på Demokratenes nasjonale konvent der John Kerry skulle nomineres som presidentkandidat. Talen var et retorisk mesterverk om den amerikanske drømmens egentlige natur, sentrert rundt hans nesten uimotståelige biografi. Faren vokste opp som gjeter i Kenya, mens hans hvite mor vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Kansas. De flyttet begge til Hawaii i jakten på et bedre liv og fikk der sønnen som de ga det afrikanske navnet Barack, den velsignede. - De så for seg at jeg skulle gå på de beste skolene selv om de ikke var rike, fordi i det generøse Amerika trenger man ikke være rik for å nå sitt fulle potensial, fortalte Obama i talen. Og de fikk rett. Obama ble den første afroamerikanske redaktøren av Harvard Law Review og har siden fortsatt med ekspressfart oppover idet amerikanske samfunnet. Obama avsluttet talen med å snakke om håpet og om at han selv var resultatet av “håpet til en tynn og hengslete gutt med et rart navn som tror at USA har en plass for han også” Talen var så god at både politiske kommentatorer og statsvitere umiddelbart lanserte Obama som en mulig fremtidig presidentkandidat. Bare én tale vakte like mye begeistring som Obamas. Den ble holdt av Bill Clinton.

Senere det året ble Obama valgt som senator fra Illinois. I utgangspunktet regnet de fleste Obamas kandidatur som håpløst siden han sannsynligvis ikke ville få støtte utenfor de afroamerikanske kjerneområdene i Chicago. Men Obama slo først seks andre kandidater i det demokratiske primærvalget, og knuste deretter sin republikanske motkandidat med 70% mot 27%. Den store marginen skyldes delvis at den opprinnelige republikanske motkandidaten, Jack Ryan, hadde en lei uvane med å dra med seg konen på strippeklubb mot hennes vilje. Da dette ble kjent ble han tvunget til å trekke seg. Hans erstatter, Alan Keyes, var en mye svakere motstander. Uansett ledet Obama solid på meningsmålingene da Ryan trakk seg, og overvant myten om at en afroamerikansk kandidat ikke kunne vinne noe utenfor Chicago. Obama gjorde det godt i de rike drabantbyene rundt Chicago og i den hvite middelklassen i mer spredtbygde strøk. Etter valget har Obamas popularitet i Illionois ligget på rundt 70%. Det betyr at også mange republikanere er begeistret over å ha Obama i Senatet.

Obamas unike bakgrunn og retoriske evner har gjort han til den politikeren alle demokrater i USA vil høre. Hver uke mottar kontoret hans over 300 forespørsler om foredrag. I deltstatene rapporter demokratene om innsamlingsrekord hver gang Obama står på talerstolen. Obamas varemerke er karisma og intelligens kombinert med en god porsjon selvironi. Når han snakker foran afroamerikanske forsamlinger drar han ofte vitsen om at hvite omtalte ham som ”Alabama” eller ”Yo Mama” da han vokste opp. Da Obama var på en videregående skole like utenfor Washington for en tid tilbake fikk han plutselig øye på Dionne Warwick blant tilhørerne. Han tok en pause, smilte litt og sang perfekt de to første strofene av ”Walk on By”. De 300 elevene hylte av fryd.

Den samme entusiasmen kan man føle blant de rundt 500 rike, hvite studentene som er tilstede under Obamas tale på Georgetown University i Washington DC. De to ved siden av meg har stått i kø i fire timer for å få billetter. Obama er den eneste amerikanske politikeren som virkelig begeistrer meg, forteller den ene. Og Obama leverer varene. Han snakker som en Kennedy om at den vikigste utfordringen for neste generasjon er gjøre et nasjonalt løft for fornybar energi. - I dagene etter 11. september ventet amerikanerne på å bli med på noe som var større enn dem selv, forteller Obama. - Kampen for energiuavhengighet er vår mulighet til tjene vårt land. De rike hvite collegebarna klapper henrykt.

Og det er nettopp begeistringen blant den hvite middel og overklassen som gjør at Obama representerer noe helt nytt i amerikansk politikk. Andre afroamerikanske demokrater har alltid slitt med å appellere til andre hvite grupperinger enn de mest ultraliberale. Men Obama viste i valget i Illinois at han ikke er noen ny Jesse Jackson. Og mens Jackson og de fleste andre ledende afroamerikanske demokrater befinner seg solid ute på venstrefløyen i partiet er Obama sentrist av beste Clinton-merke. Obama gjør alt han kan for å posisjonere seg som en brobygger som kan vinne støtte fra begge sider. Da Howard Dean for en tid tilbake presterte å beskrive Republikanerne som “et stort sett et hvitt kristent parti” var Obama raskt ute for å kritisere han. ”Som en som selv er kristen liker jeg ikke at man bruker religion for å splitte mennesker uansett om man er republikaner eller demokrat”, sa Obama og ba Dean om å passé munnen sin i fremtiden. Så da et er min tur til å stille spørsmål bestemmer jeg meg for å teste hvor velutviklet sentristgenet til Obama er. Jeg spør om hva som blir den konkrete forskjellen i utenrikspolitikken dersom Demokratene både vinner kongressvalget i 2006 og presidentvalget i 2008. -Det vil ikke bli noen forskjell i den forstand at vi vil fortsette å gjøre alt vi kan for å beskytte det amerikanske folk. Men vi kommer til å være mye mer interessert i allianser og vi vil også lytte til våre allierte, svarer Obama rolig. Jeg tenker at slik snakker en ekte sentrist som gjerne vil til topps.