Tirsdag hadde jeg den tvilsomme gleden av å dekke Bush sin State of the Union. Det er jo strengt tatt umulig å bedrive objektiv journalistikk om Bush, men jeg satte meg ned med et åpent sinn. Et par uker før talen hadde det nemlig skjedd noe fantastisk. Bush hadde for første gang siden invasjonen i Irak vist tegn til kontakt med resten av jordkloden. Presset opp mot noen bokhyller i Det hvite hus ytret han noen motvillige klynk om at “mistakes have been made in Iraq”. Noen unnskyldning var det ikke, men likevel svært lovende for en mann som har gitt begrepet virkelighetsfortrengning en helt ny dimensjon. Omtrent samtidig ga Bush opp planene om å avlytte alle amerikanere når det passet han. Ryktene sa at de mange “realistene” som pappa Bush har presset inn i adminstrasjonen nå hadde begynt å få innflytelse. Derfor var jeg spent. Hadde det kognitive terapiprosjektet til far begynt å virke? Hadde Bush virkelig begynt å reflektere over sin egen eksistens? Hadde han fått en ny favorittfilosof ved siden av Jesus Kristus?

Det begynte slettes ikke så verst. Bush gjorde det enhver med over 50 i IQ ville gjort i møte med et fiendtlig publikum. Han førsøkte å komme dem i møte. Da Bill Clinton var i samme situasjon i 1995 ble han så ivrig at republikanerne en stund trodde han var blitt en av dem. Og Bush snakket varmt om “hope and opportunity” og helseforsikring til alle. Det var tidvis platt og uengasjert, men når han skrøt av Nancy Pelosi i starten virket det faktisk som han mente det. Slik fortsatte det helt til temaet skiftet til Irak. Bush ble plutselig veldig ivrig og skled tilbake i klassisk fortrengningsmodus som den visjonære neokonservative som bringer fred og demokrati til Midtøsten. Hele delen om Irak var en intellektuell lidelse hvor Bush gjentok sitt forslitte mantra om at det viktigste skillet i verden går mellom de som elsker diktatur og ufrihet og de som elsker demokrati og frihet. Bush sitt utenrikspolitiske begrepsapparat er såpass underutviklet at han neppe hadde overlevd en grunnfagseksamen i statsvitenskap. Da jeg så ned på blokken min etterpå så jeg at jeg hadde skrevet “bullshit” og “no fucking way” i margen to steder.

Bush sitt forhold til krigen minner litt om en mann som har bestemt seg for å gå til grunne koste hva det koste vil. I Leaving Las Vegas drar Nicolas Cage til Las Vegas for å drikke seg ihjel. I Never Leaving Bagdad har Bush har dratt til Irak for å bli verdens mest ensomme mann. Hans utsagn om at han ville gått inn i Irak selv om “bare Laura og Barney (hunden) er de eneste som støtter meg” er nå snart en sannhet. Derfor tror jeg ikke lenger Bushs handlinger kan forstås i statsvitenskapelige termer, her må vi gå psykoanalytisk til verks. Jeg leste en artikkel i Vanity Fair om Bushs barndom for et par år siden der artikkelforfatteren hevdet at Bush alltid tapte mot broren Jeb enten det gjaldt golf eller baseball. Likevel insisterte han på å prøve igjen og igjen helt til Jeb ble så lei maset at han til slutt lot han vinne. Det er kanskje en lignende effekt han håper på i Irak. Bare han invaderer landet nok ganger vil de til slutt innse at denne mannen er en stayer av de helt sjeldne og begynne å gjøre som han sier.

Da Nixon nærmet seg 30 prosent på popularitetsmålingene og begynte han å drikke seg full og ha lange samtaler portrettene i Det hvite hus. Hva Bush skal gjøre der alene og venneløs de to siste årene er et interessant spørsmål. Det blir en slags politisk utgave av Citizen Kane der han vandrer rundt “alone and aloof in his palace” og forbarmer seg over en verden som ikke forstår han. Historikeren Sean Wilentz hevder at “George W. Bush’s presidency appears headed for colossal historical disgrace”. Tirsdagens tale gjorde ingeting for å stoppe den prosessen.