gonzoDC

Det er ganske teit å være mot meksikanere når man selv er afroamerikaner.

Terry Anderson, Mr. falsk bevissthet 2007.

Hvis man skal være opplyst i USA så må man lese tidsskrifter. Jeg holder meg stort sett til The New Yorker, Atlantic Monthly og Harper’s Magazine. Jeg leser selvsagt aldri hele, men skumleser et par artikler mens jeg sitter og propper i meg en burger eller annen feit mat. Nå for tiden er Harper’s Magazine favoritten. De har en veldig morsom statistikkside som heter Harpers Index som gir et ganske skrudd bilde av verden. Visste du foreksempel at jenten som drepte den første bjørnen under bjørnejakten i Maryland i 2006 bare var 8 år?

Det aller kuleste i Harpers er en seksjon som heter “Readings” hvor redaksjonen virkelig har anstrengt seg for å finne ytterpunktene i USAs intellektuelle liv. For et par nummer siden leste jeg en sak der som jeg umiddelbart tenkte måtte deles med et større publikum. Jeg vil hevde at ikke siden kvinnene i Indremisjonen selv stemte mot at de skulle få stemmeret har vi sett et bedre eksempel på ekte falsk bevissthet. Vi snakker altså om et menneske som så grunnleggende har misforstått sine egne objektive interesser at det sklir ut i det hysterisk festlige. (more…)

Hvorfor hete Sweet når man er drita sur?
Noe av det mest interessante under møtet med Obama var møtet med andre amerikanske politiske journalister. Politiske journalister er på mange måter noen av menneskehetens mest slitne folk. Spesielt i USA kjemper de en utrettelig kamp mot en stort sett overlegen motstander. Daglig blir de foret med tilrettelagt PR av ambisiøse pressesekretærer og politiske rådgivere som de selvsagt er drittlei av. På grunn av den stadig økende pengestrømmen i amerikansk politikk har de fleste politikere romslige budsjetter for å ansette PR-folk, mens journalistene møter stadige nedskjæringer, kravstore sjefer og synkende opplagstall. Hvis de først får litt tid med politikere av Obamas kaliber alene står de stuet sammen som en gjeng med høns og må rope ut sine spørsmål som de strengt tatt aldri får svar på. Deretter må de ta de få sitatene de får og forsøke å lage noe som ligner på kritisk journalistikk. Under slike forhold er det ikke merkelig at mange av dem preges av dårlig humør kombinert med ganske store mengder generell kynisme og mistro mot verden. I boka Breaking the Newsskriver journalisten James Fallows at “the working assumption for most reporters is that most politicians and handlers will mislead them most of the time”. (more…)

It can be hard to get noticed if you’re an indie band living in DC these days.

By Mary Madden, gonzoDC’s music expert.

Even though the grand punkfathers of Fugazi have been on hiatus for several years now, potentially leaving some breathing room for others to get a sound in edgewise, they keep collectively churning out scores of engaging, passionate music under the guise of “side projects” like The Evens or Joe Lally’s solo project. Whether they’re producing albums for Blonde Redhead or documentary films about Wilco, the kids just won’t quit. And, of course, we don’t want them to. Everything they touch is well worth your attention. (more…)

He was the Teflon King. He could do anything.
Det er på tide og komme igang med serien om retoriske innetiere og retoriske blemmer i amerikansk politikk. Vi starter med Ronald Reagan. For å forstå Reagans enorme popularitet i USA er det nødvendig å være klar over at han hadde et usedvanlig stort retorisk talent. Reagan hadde en formidabel evne til å komme opp med treffende punchlines på de fleste kritiske tidspunkt i sin politiske karriere.

Selv da han lå på båren etter et mislykket attentatforsøk i 1981 med en kule et par centimeter fra hjertet var Reagan på plass med minneverdige sitater. “Please tell me you’re all Republicans” vitset Reagan til kirurgene da han ble kjørt inn på operasjonssalen. Da kona Nancy kom for å snakke med han senere sa han “Honey, I forgot to duck”. Setningen var lånt fra proffbokseren Jack Dempsey som sa det til konen sin den kvelden han tapte et mesterskap i tungvekt og er typisk for Reagans måte å låne utrykk og sitater fra den amerikanske populærkulturen. Hans lange karriere som B-skuespiller gjorde at han hadde et uendelig arsenal av populærkulturelle referanser. At han tidvis trodde ting han hadde sett på film også hadde skjedd i virkeligheten var en mindre heldig del av dette bildet. (more…)