Hvorfor hete Sweet når man er drita sur?
Noe av det mest interessante under møtet med Obama var møtet med andre amerikanske politiske journalister. Politiske journalister er på mange måter noen av menneskehetens mest slitne folk. Spesielt i USA kjemper de en utrettelig kamp mot en stort sett overlegen motstander. Daglig blir de foret med tilrettelagt PR av ambisiøse pressesekretærer og politiske rådgivere som de selvsagt er drittlei av. På grunn av den stadig økende pengestrømmen i amerikansk politikk har de fleste politikere romslige budsjetter for å ansette PR-folk, mens journalistene møter stadige nedskjæringer, kravstore sjefer og synkende opplagstall. Hvis de først får litt tid med politikere av Obamas kaliber alene står de stuet sammen som en gjeng med høns og må rope ut sine spørsmål som de strengt tatt aldri får svar på. Deretter må de ta de få sitatene de får og forsøke å lage noe som ligner på kritisk journalistikk. Under slike forhold er det ikke merkelig at mange av dem preges av dårlig humør kombinert med ganske store mengder generell kynisme og mistro mot verden. I boka Breaking the Newsskriver journalisten James Fallows at “the working assumption for most reporters is that most politicians and handlers will mislead them most of the time”.

Uansett, når jeg først sto der og ventet på Obama tenkte jeg at jeg kunne slå av en vennlig prat med noen av mine internasjonale kolleger og kanskje plukke opp noen juicy rykter om både han og andre amerikanske politikere. Så jeg skled opp ved siden av en dame som så ganske alvorlig ut og en relativt korpulent mann som vi kan kalle “tjukkebolla”. Den alvorlige damen presenterte seg som Lynn Sweet fra Chicago Sun og tjukkebolla så en helt annen vei mens han sa at han jobbet for Associated Press. Det viste seg at Lynn på ingen måte levde opp til etternavnet sitt, men var ufattelig arrogant og nedlatende når hun skjønte at jeg var en slags nobody i medieverden. Jeg forsøkte derfor å gjøre henne glad ved å spørre om hennes Obama-ekspertise. I USA er det ekstremt viktig å kurtisere egoet til de som har høyere status enn deg selv dersom samtalen ikke skal stoppe helt opp (dette synes jeg er et så godt sosiologisk poeng at jeg velger å utheve det).

Det viste seg at Sweet drev en slags 24 timers “Obamawatch”. Siden Obama er fra Chicago er det ikke så rart at avisen har satt av en reporter til bare å følge han og gi leserne kontinuerlig oppdatering på sin lokale helt. Men nå var hun selvsagt gått lei mannen og bloggen hennes ble surere og surere for hver dag som gikk. Siden hun fulgte Obama så mye spurte jeg om det var riktig, som jeg hadde lest, at Obama var svært dyktig til å sjarmere reportere. Til det kom Sweet med følgende beskjedne svar: -Det har jeg aldri lest noe sted og jeg leser forresten alt om Obama. Vel, til gonzoDCs lesere kan jeg opplyse at jeg siktet til følgende setning i en artikkel om Obama i Athlantic Monthly: “Obama has mastered the art of appearing to take reporters into his confidence by dispensing the sort of forthright political chatter that causes them to swoon”. At dette hadde falt utenfor Sweets gigantiske intellektuelle radar er egentlig så veldig overraskende når man tar en nærmere kikk på bloggen hennes som tidvis virker som et slags underbruk av People Magazine (USAs Se og Hør).

Før vi fikk avsluttet denne debatten kom Obama inn i rommet og Sweet kastet seg foran han med båndopptakeren og stilte et skikkelig dårlig og ufokusert spørsmål om hans synspunkter på amerikansk energiuavhengighet. Obama, som det politiske naturtalentet han er, har selvsagt valgt den stikk motsatte tilnærmingen til sine medmennesker enn sure Sweet. Alle medier ble fullstendig likebehandlet og både skoleavisen og min egen geopolitisk ubetydelige publikasjon ble gitt taletid. Da det endelig ble min tur til å stille spørsmål så jeg at både tjukkebolla og Lynn skrev frenetisk og følte derfor en viss indre tilfredstillelse. Tjukkebollas spørsmål var forøvrig det beste, så selv om han virket som han ville hjem hele tiden fulgte han faktisk med. Resten av journalistfølget forsøkte også desperat å dra Obama ut på glattisen på en heller dårlig nyhetsdag, men til ingen nytte. Da han 15 minutter senere gikk ut døren så de fleste ned på blokken sin og innså at alle de beste sitatene allerede var sagt i foredraget. Dermed ble det nok en dag i USA med nyheter på politikernes premisser.