Hva kan Søren Kierkegaard lære oss om livsfilosofien til Cosmo Kramer?

En av mine favorittsteder i DC er Kramerbooks på Dupont Circle. På Kramers har de fete bøker, kul pub, bra restaurant og betjeningen består stort sett av hjelpsomme og kunnskapsrike homser (Dupont er homsestrøket i DC). I likhet med Tronsmo Bokhandel har de sortert vekk alle de dårlige bøkene slik at de fleste man plukker opp er genuint interessante. Så når jeg ikke leter etter nerdebøker jeg vil anmelde hender det jeg dykker ned i andre seksjoner enn politikk og siste runde i popkulturhyllen viste seg å bli en højdare.

En av de virkelig fantastiske tingene med USA er at intelligente akademikere tar seg tid til å analysere populærkulturelle fenomener. Så da jeg så en bok med tittelen Seinfeld and Philosophy: A Book about Everything and Nothing skjønte jeg at dette var en mulighet til å få svar på mange ting jeg har lurt på. Jeg har jo skjønt at det geniale med Seinfeld er at den tar på alvor at de fleste menneskers liv handler om å analysere meningsløse detaljer både om seg selv og andre. Det er et genialt show om absolutt ingenting (faktisk foreslår George og Jerry i en episode å lage et show om ingenting til en producer i NBC. George ser for seg folk som henger rundt en vanntank i et kontorlandskap hvor det skjer absolutt ingenting).

Likevel er det en karakter i showet jeg aldri har fått grep i, nemlig den merkelige livskunstneren Cosmo Kramer. Jerry, George og Elaine har alle trekk som vi kjenner igjen fra våre egne liv (selv om jeg aldri har møtt noen med en mer patetisk personlighet enn George), men Kramer virker som han er fra en annen planet. Hver gang han detter inn døren til Jerry for å få løs på maten i kjøleskapet kommer spørsmålet snikende i bakhodet: Hva i helvete er egentlig livsprosjektet til den fyren?

Det var derfor med stor spenning jeg så frem til at filosofiprofessor ved Kings College, William Irwin, skulle sette Kramer inn i et meningsfullt filosofisk rammeverk. Irwin mener at den danske filosofen Søren Kierkegaard gir oss nøkkelen til å forstå Kramer. Ifølge Kierkegaard går veien til indre ro i sjelen via tre ulike livsfaser som han kaller de estetiske, den etiske og den religiøse livsfase. Den estetiske fasen er preget av lystsøking og mangel på forpliktelser. Det estetiske stadium starter og slutter i desperasjon og leder til det etiske stadiet hvor man forplikter seg og knytter seg til samfunnets normer. Dette stadiet blir til slutt etterfulgt av den religiøse fase hvor en oppdager sin absolutte forpliktelse til gud.

Irwings teori er at Kramer er skoleeksempelet på et menneske som er fanget i den den estetiske livsfase som Irwing beskriver slik.

“The aestethe is inherently selfish, living with the sole concern of what is interesting for him at the moment. His life is experimental and relative; he will pursue particular pleasure just as long as it is of interest to him. When it ceases to be of interest to him, it ceases to be of value to him, and so it is abandoned”.

Dette er jo Kramer i et nøtteskall. Kramers liv er en selvsentrert og usedvanlig kreativ flukt fra desperasjonen og kjedsomheten. De stadige businesspåfunnene om å lage BH-er for menn eller en restaurant der du kan lage din egen pizza, er et direkte resultat av Kramers eksistensielle nød.

Glemsel er helt sentralt for en ekte estet. Han må glemme sine gamle dumme påfunn slik at han kan finne på nye. Med aktiv selvrefleksjon hadde det neppe vært mulig for Kramer å skulle bo i dusjen, bare spise nylagte egg, lagre sitt eget blod, sove bare tyve minutter om gangen eller gå uten underbukse. Og alle påfunn blir selvsagt forlatt av Kramer så snart de blir kjedelige og dermed mister sin eksistensielle funksjon. Listen over Kramers trivielle livsrotasjoner er endeløs, men de fyller altså en dypere mening. For etstetikeren er det nye påfunn eller døden. Derfor kan en helt vanlig dag i Kramers liv gå med til å sjekke opp en latvisk nonne eller å se hvor lenge en bil egentlig kan kjøre etter at bensinmåleren viser at tanken er tom.

I videoen under kan man se en del andre eksempler på Kramers eksistensielle avsporinger. Legg spesielt merke til Kramers utlegning om familielivet som et fengsel. Det er helt i tråd med den estetiske livsfase hvor alt som lukter av ansvar og forpliktelser skys som pesten.

[youtube]WBcskBB1eNs[/youtube]

Siden esteten aldri kan binde seg eller ta ansvar er han dypest sett amoralsk. Det forklarer godt godt et av de største mysteriene Seinfeld, nemlig Kramers vennskap med den motbydelige Newman. For Kramer handler det om muligheten til eksistensiell distraksjon. Det faktum at Newman er et gjennomført rævhol er derfor av underordnet betydning. Og for en ekte estet er ekte vennskap en umulighet. Bare det faktum at Kramer ikke tar hensyn til Jerrys dype hat til Newman taler for seg selv (hva som egentlig har gått galt mellom Newman og Jerry er uklart men avskyen er sterk og gjensidig). For mens Jerry, Elaine og George befinner seg i et slags vennskapsmessig skjebnefelleskap virker Kramer som han først og fremst er med så lenge Jerry alltid har mat i kjøleskapet.

Ifølge Irwin gir Kierkegaard gir oss også nøkkelen til å forstå Kramers kjærlighetsliv. For en estet er kjærlighet og erotikk gode muligheter for midlertidig eksistensiell flukt. I Forførenes Dagbok skriver Kierkegaard.

“I am an aesthete, an eroticist who has understood the nature and meaning of love, who believes in love who knows it from the ground up, and only make the private reservation that no love affair should last more than six months at the most, and that every erotic relationship should cease as soon as one has had the ultimate enjoyment.”

Igjen treffer Kierkegaard blink i forhold til Kramer. Kramer forfølger til stadighet de mest absurde dameprosjekter, men de leder aldri noensteds hen. De damene han jager er også tidvis ganske uoppnåelige. Kramer har vært interessert i den lesbiske venninnen til Georges ekskjæreste Susan, en nonne i den latviske ortodokse kirken og Gail “the low talker”. Kramers eksistensielle desperasjon driver han til å avslutte alle disse forholdene så snart han har fått disse kvinnenes interesse. Slik klarer han å holde livet sitt interessant og fritt for kjedsomhet.

Hvis vi skal pløye enda dypere i psykoanalysen kan vi jo spørre oss om årsaken til Kramers uansvarlige livsførsel? Irwing mener at dette er et uklart felt i serien. Vi vet at Kramer var fremmedgjort fra sin alkoholiserte mor, Babs, og at faren sannsynligvis var borte under oppveksten. Irwing mener også at det faktum at Kramer er redd for klovner kan tyde på en ulykkelig barndom. Så alt tyder på et Kramers traumatiske barndom er grunnen til hans voldsomme flukt fra alvor og forpliktekser

Det interessante med Kramer er at han vekker både avsky og sympati. På den ene siden er han en umoden kjempebaby som nekter å tilpasse seg den moderne verdens ansvar og krav. Samtidig er han en fasinerende livskunstner som gjør opprør mot det borgerlige samfunnets regler og normer. Vi lar derfor et gammelt ektepar som betrakter Kramer i episoden “The Letter” få siste ord i saken. Deres betraktninger fanger godt Kramers eksistensielle dobbelthet.

Gammel mann: I sense great vulnerablity, a man-child crying out for love, an innocent orphan in the modern world.

Gammel kvinne: I see a parasite, a sexually deprived miscreant who is seeking only to gratify his basest and most immediate urges.

GM: His struggle is my struggle, he lifts my spirit.

GK: He is loathsome, offensive, brute - yet I can’t look away

GM: He trancends time and space

GK: He sickens me

GM: I love it

GK: Me to