For nesten 20 år siden søkte Jonas Gahr Støre jobb i Høyre. Idag synes han SV er en utenrikspolitisk berikelse for den rødgrønne regjeringen.
(kommentar i Morgenbladet 2.mars)

Jonas Gahr Støre kommer hastende ut fra det amerikanske utenriksdepartementet etter møtet med Condoleezza Rice. Bak han kommer en gjeng UD-byråkrater som åpenbart er sprekkeferdig av stolthet over sin begavede minister. Og skal vi tro Støre har det vært riktig så hyggelig der inne med Rice. At Norge har trukket styrkene ut av Irak, nekter å sende soldater til Sør Afghanistan og nå anerkjenner Hamas har på ingen måte gått ut over den transatlantiske idyllen. Her lyttes og snakkes det som aldri før. - Vi har lik tilnærming, men litt ulike roller og det er helt naturlig, forklarer utenriksministeren pedagogisk. - Med ulike roller følger ulik vektlegging og ulike perspektiver. USA og Norge har en veldig åpen og tillitsfull dialog som vi begge har glede av.

Ifølge Machiavelli må den gode fyrste være både løve og rev. Han må være løve for å holde ulvene på avstand og rev å unngå å tråkke rett i fellen. Støre er ikke mye løve, men han er veldig mye rev. Og da Morgenbladet forsøker seg med en politisk revesaks glir han elegant unna.

- Du sa til Ny Tid forrige uke at SV er en berikelse i regjering. Føler du også at SV er en utenrikspolitisk berikelse i forhold til de standpunktene du måtte forklare til Rice?
- På alle måter. Jeg opplever at vi har opprettholdt et nært forhold til USA som er viktig for Norge. Det er vår viktigste allierte. NATO er ankeret i sikkerhetspolitikken. Og jeg kan vise til at vi har vedtatt å sende spesialstyrker til Afghanistan med et samlet storting bak oss, sier Støre mens han snakker på inn og utpust.

Støre har blitt en forsvarer for en radikal norsk utenrikspolitikk. Slik har det ikke alltid vært. I 1988 søkte Støre jobb som utenrikspolitisk rådgiver i Høyres stortingsgruppe. Støre fikk tilbud om jobben, men takket til Høyres store forundring nei. Den jobben gikk istedet til dagens Statoil-sjef Helge Lund. Rundt ett år senere dukket Støre som toppbyråkrat for Gro Harlem Brundtland på statsministerens kontor og samme år ble han forsøkt rekruttert til Venstres stortingsliste i Oslo. Først i 1995 meldte Støre seg inn i Arbeiderpartiet, men tok aldri noen politiske stillinger til tross for gjentatte oppfordringer fra Gro Harlem Brundland.

Først i Stoltenbergs første regjering tok Støre en politisk stilling som statssekretær og stabssjef ved statsministerens kontor. Den gangen viste Støre at hans politiske grunnsyn befant seg langt ute på høyresiden i Arbeiderpartiet. Stoltenbergs første regjering var ECON-Ap på høygir. Norge skulle moderniseres på rekordfart. Statoil skulle på børs, gamle strukturer skulle vekk og private løsninger skulle inn på flere felter. Norge skulle inn i EU og båndene til fagbevegelsen skulle løsnes. Drømmen var både et generasjonsskifte og et politisk skifte i Arbeiderpartiet. Jens Stoltenberg skulle bli Norges Tony Blair og Støre var regjeringens sjefsstrateg og fjerde mektigste mann. Støre og Stoltenberg bemannet statsministerens kontor med det Dagbladet beskrev som “Armani-demokratene” som var APs “unge menn med harde verdier og langsiktige planer.”

Intern strid i AP var en kalkulert risiko og Støre og Stoltenberg fikk fagbevegelsen venstresiden i partiet og rett i trynet. Etter 17 måneder med massiv politisk tofrontskrig gjorde AP med Støre som kampanjesjef sitt verste valg siden 1929. Norge var ikke klar for Jonas Gahr Støres moderniseringsiver. Støre forsvant til Røde Kors og mange trodde han aldri kom tilbake til politikken.

Idag er alt dette historie og Støre gjør jobben som utenriksminister så godt at det er lett å glemme hans politiske glideflukt fra høyre mot venstre. Den politiske spennvidden og fleksibiliteten er det i iallefall ingenting å si på. Den samme mannen som i 1988 søkte han jobb som utenrikspolitisk rådgiver i Høyre tar idag diktat fra SV i utenrikspolitikken.

Morgenbladet har fått tak i UDs referat fra Støres siste samtale med NATOs generalsekretær Jaap Hoop de Schaffer. Samtalen går ut på at Støre leser opp vedtaket SVs siste landsstyremøte og Hoop de Schaffer virker sånn passe fornøyd, men ville ifølge referatet “heller ha de norske styrkene i Kabul med en slik betingelse enn å ikke få dem.” For NATO-entusiasten og supersentristen Støre var det neppe et høydepunkt i hans utenrikspolitiske karriere.

Og den eneste gangen Støre blir synlig irritert utenfor det amerikanske utenriksdepartementet er når han blir konfrontert med restriksjonene i Norges operasjon i Afghanistan der Norge har satt som premiss at spesialstyrkene ikke skal brukes utenfor Kabul. Støre tyr igjen til kreativ virkelighetsforståelse når Morgenbladet spør om ikke Rice var negativ til de norske begrensningene i engasjementet i Afghanistan. - Her har man i den norske debatten et misforhold. Hvis vi ser på de rammene land har satt for styrkene sine i Afghanistan så er mangefasseterte og detaljerte i alle retninger. Norge har ingen slike. Vi har svart på en invitasjon fra NATO om å sende styrker til Kabul og det leverer vi på. Hvis noen har ideer om å flytte dem noe annet sted så må Norge konsulteres. Det er ikke en begrensing men politisk ramme rundt et bidrag som NATO forstår fullt ut, forklarer Støre irritert uten at forskjellen på “ramme” og “begrensning” blir noe klarere av den grunn. En dualisme er en sammensmelting av to motstridende elementer og Støres retorikk er for tiden full av dem.

Snuoperasjonen i Hamas-saken betyr også at Støre har latt seg overbevise av regjeringens radikale krefter at Norge egentlig ikke spiller noen spesiell rolle i Midtøsten. Derfor trenger ikke lenger Norge å tekkes USA og Israel. I løpet av rekordtid har Støre gått fra “kjære Condi” og Israels “forsvarbare grenser” til en betinget anerkjennelse av Hamas. Og utenfor det amerikanske utenriksdepartementet påstår Støre at amerikanerne på ingen måte syntes Norge hadde gått for langt i forhold til Hamas, men at standpunktet var til berikelse for begge parter. - Jeg opplever at amerikanerene anerkjenner og finner verdier i det tette nettverket Norge har og dette er noe som er nyttig for dem også, forklarer Støre.

I motsetning til SV klager hverken Støre eller Stoltenberg åpenlyst om sine politiske nederlag. Det er de altfor smarte til. Stoltenberg leder idag en av Europas mest radikale regjeringer og blir daglig presset knallhardt av de kreftene hans første regjering skulle løsrive seg fra. For det er LO, Jan Bøhler og et aggressivt SV som setter premissene for debattene hos de rødgrønne. APs moderne fløy er sterkt svekket. Støre har tilpasset seg dette ved å vende tilbake til den perfekte embetsmannen han var før Stoltenberg lokket han inn i politikken i år 2000. Alltid fleksibel, aldri ideologisk og alltid klar til å finne løsninger. Og i et departement som misliker politikere, men elsker flinke byråkrater går det helt strålende. Som regjeringens beste pragmatiker og dobbeltkommunikator er han nå en ustoppelig politisk duracellkanin. “Mens Dag Solstad vil avslutte verden må noen av oss videre”, skrev Støre i sin anmeldelse av Solstads siste bok her i avisen. Besøket i Washington viste at dit har han sannelig kommet.