GonzoDC gir deg historisk førstehjelp til å sette innsettelsen av Obama i et korrekt historisk perspektiv.

Den amerikanske komikeren Groucho Marx hadde en gang en vits som handlet om en mann som fikk spørsmålet “How’s your wife” og svaret var “Compared to what?”. Spesielt på en historisk dag som denne når en har stått presset sammen med to millioner amerikanere i vinterkulden sprenger spørsmålet på om hva dette egentlig kan sammenlignes med?

Ifølge norske journalister journalister med grunnfag i wikipedia og tilgang til washingtonpost.com består det historiske i at svarte og hvite klemmer hverandre og Obama nå endelig har fullført det prosjektet Lincoln startet da han avskaffet slaveriet. Det er vel og bra, men det gjør hele begivenheten til en perspektivløs populærkulturell klisje. Når et imperium feirer seg selv så må det sammenlignes med andre imperier som har feiret seg selv, verken mer eller mindre. Derfor har redaksjonen etter nøye vurderinger funnet ut at for å forstå dagens hendelser må må vi tilbake til London i 1897 og en liten gutt ved navn Arnold Toynbee.


Den 22. juni 1897 fikk 400 millioner mennesker, eller drøyt en fjerdedel av menneskeheten, fri for å feire at dronning Viktoria hadde sittet 60 år ved den britiske tronen. 50.000 soldater fra hele verden marsjerte gjennom Londons gater der prinser, hertuger og ambassadører hadde tatt turen til imperiets hjerte. Stemningen var på topp i imperiet der solen aldri gikk ned. Den gangen satt den åtte år gamle Arnold Toynbee, som senere skulle bli en av Storbritannias største historikere, trygt plassert på sin onkels skuldre og skuet utover den fantastiske paraden. Han beskrev det senere dagen som at “solen sto stille midt på himmelen”. Om atmosfæren skrev han: “Vel, her er vi på toppen av verden og vi har kommet til denne toppen for å bli der for alltid. Det er selvsagt noe som heter historie, men historie er noe plagsomt som skjer med andre folkeslag.”

Som to landsbyboere fra en provins i den nordøstlige delen av imperiet, som frivillig har underkastet seg den frie verdens fyrtårn, står vi som Toynbee på toppen av verden.

Der står vi sammen med av millioner elleville amerikanerne som har trosset vinterkulden for å hylle vår nye leder. Når verdens ubestridte supermakt samler tidligere presidenter, verdens ambassadører, kongressrepresentanter og halve Hollywood foran et folkehav ikke noe demokrati i verden kan matche, føles det som om alt er mulig under Pax Obama.

Det Obama gjorde med sin tale var å befeste USAs posisjon som verdens ubestridte militære, økonomiske og ideologiske ener. USA er mer enn noe annet land i verden stiftet på ord og ideer og med Obama som nasjonal PR-guru er markedsføringen bedre enn noensinne. Talen viste også de enorme problemene alle som utfordrer USAs makt vil ha. For å dominere andre land trenger en ikke bare økonomisk og militær styrke, men ideer som tiltrekker dem og der har ikke russerne og kineserne akkurat mye å by på.