gonzoDC

Hvorfor hete Sweet når man er drita sur?
Noe av det mest interessante under møtet med Obama var møtet med andre amerikanske politiske journalister. Politiske journalister er på mange måter noen av menneskehetens mest slitne folk. Spesielt i USA kjemper de en utrettelig kamp mot en stort sett overlegen motstander. Daglig blir de foret med tilrettelagt PR av ambisiøse pressesekretærer og politiske rådgivere som de selvsagt er drittlei av. På grunn av den stadig økende pengestrømmen i amerikansk politikk har de fleste politikere romslige budsjetter for å ansette PR-folk, mens journalistene møter stadige nedskjæringer, kravstore sjefer og synkende opplagstall. Hvis de først får litt tid med politikere av Obamas kaliber alene står de stuet sammen som en gjeng med høns og må rope ut sine spørsmål som de strengt tatt aldri får svar på. Deretter må de ta de få sitatene de får og forsøke å lage noe som ligner på kritisk journalistikk. Under slike forhold er det ikke merkelig at mange av dem preges av dårlig humør kombinert med ganske store mengder generell kynisme og mistro mot verden. I boka Breaking the Newsskriver journalisten James Fallows at “the working assumption for most reporters is that most politicians and handlers will mislead them most of the time”. (more…)

He was the Teflon King. He could do anything.
Det er på tide og komme igang med serien om retoriske innetiere og retoriske blemmer i amerikansk politikk. Vi starter med Ronald Reagan. For å forstå Reagans enorme popularitet i USA er det nødvendig å være klar over at han hadde et usedvanlig stort retorisk talent. Reagan hadde en formidabel evne til å komme opp med treffende punchlines på de fleste kritiske tidspunkt i sin politiske karriere.

Selv da han lå på båren etter et mislykket attentatforsøk i 1981 med en kule et par centimeter fra hjertet var Reagan på plass med minneverdige sitater. “Please tell me you’re all Republicans” vitset Reagan til kirurgene da han ble kjørt inn på operasjonssalen. Da kona Nancy kom for å snakke med han senere sa han “Honey, I forgot to duck”. Setningen var lånt fra proffbokseren Jack Dempsey som sa det til konen sin den kvelden han tapte et mesterskap i tungvekt og er typisk for Reagans måte å låne utrykk og sitater fra den amerikanske populærkulturen. Hans lange karriere som B-skuespiller gjorde at han hadde et uendelig arsenal av populærkulturelle referanser. At han tidvis trodde ting han hadde sett på film også hadde skjedd i virkeligheten var en mindre heldig del av dette bildet. (more…)

Tirsdag hadde jeg den tvilsomme gleden av å dekke Bush sin State of the Union. Det er jo strengt tatt umulig å bedrive objektiv journalistikk om Bush, men jeg satte meg ned med et åpent sinn. Et par uker før talen hadde det nemlig skjedd noe fantastisk. Bush hadde for første gang siden invasjonen i Irak vist tegn til kontakt med resten av jordkloden. Presset opp mot noen bokhyller i Det hvite hus ytret han noen motvillige klynk om at “mistakes have been made in Iraq”. Noen unnskyldning var det ikke, men likevel svært lovende for en mann som har gitt begrepet virkelighetsfortrengning en helt ny dimensjon. Omtrent samtidig ga Bush opp planene om å avlytte alle amerikanere når det passet han. Ryktene sa at de mange “realistene” som pappa Bush har presset inn i adminstrasjonen nå hadde begynt å få innflytelse. Derfor var jeg spent. Hadde det kognitive terapiprosjektet til far begynt å virke? Hadde Bush virkelig begynt å reflektere over sin egen eksistens? Hadde han fått en ny favorittfilosof ved siden av Jesus Kristus? (more…)

Før jul skrev jeg at Obama sannsynligivis ikke kom til å stille som presidentkandidat fordi Hillary Clinton er for sterk. Dermed beviste jeg nok en gang at det er forskjell på journalistikk og rakettvitenskap. Journalister bommer stort sett med sine prediksjoner, mens romferger bare kræsjer sånn av og til. Kongressvalget og utviklingen i Irak har åpenbart styrket Obamas tro på at han selv kan nå helt til topps. Jeg tror fortsatt at Obama ikke vil være istand til å matche Hillary, men for de av gonzoDCs lesere som ikke har lest den opprinnelige saken legger jeg den ut her. Det kom også en klage på at jeg var for negativ mot Obama, så dette er et forsøk på å rette opp i det. I den neste posten har jeg også laget en liten sak om alt det som skjedde da jeg møtte Obama som jeg ikke skrev om i avisen.
—————————————————————————————————————————-

Barack Obama er den perfekte presidentkandidat. Spørsmålet er bare når han skal stille.

Barack Obama

Demokratenes største politiske stjerneskudd, Barack Obama, har akkurat holdt tale på Georgetown University. Jeg står sammen med Newsweek og The Chigaco Sun og håper at rådgiveren som sa han skulle komme tilbake og snakke med oss ikke løy. For å få tiden til å gå spør jeg journalisten fra The Chicago Sun om det virkelig er sant at Obama er en mester til å håndtere pressen. Hun svarer med å sende meg et blikk som indikerer at det var et idiotisk spørsmål, men akkurat da kommer Obama inn døren til auditoriet. Han er en ganske høy, tynn mann, med et markert ansikt og et par kullsvarte, intense øyne. Han er ikke helt ulik en krysning av sine to idealer, John F. Kennedy og Martin Luther King. Obama hilser avslappet på alle. Da jeg forklarer litt forlegent at jeg representerer et for han ganske nytt mediemarked smiler han litt før han sier: - Norge ja, jeg har faktisk savnet litt mer oppmerksomhet fra den norske pressen. Obama danser nærmest rundt i lokalet de neste minuttene og sørger for at alle får stilt sitt ene spørsmål. Alle besvares med den samme entusiasme og er ledsaget av et blikk som får spørsmålsstilleren til å føle seg som den som er i sentrum. Når Obama haster mot døren sammen med et kobbel av rådgivere femten minutter senere er det ikke et menneske igjen som ikke føler seg hørt eller sett. All den dårlige selvtilliten jeg fikk fra damen i The Chicago Sun er også forduftet. Jeg tenker at hvis alle føler seg bedre når du drar enn før du kom, må det være definisjonen på politisk naturtalent. (more…)

Som et bevis på gonzojournalistikkens frigjørende kraft starter vi denne bloggen med mitt møte med mitt livs store politiske helt ,Bill Clinton. Jeg skrev også en sak om det til Morgenbladet som var såkalt “balansert” og dermed dypt usann i forhold til hva jeg egentlig følte. Uansett historien er som følger: Etter intens lobbyvirksomhet med kommunikasjonskontoret på Georgetown har jeg fått pressepass til alle arrangementer selv om jeg egentlig bare er freelancer for Morgenbladet som oversatt til Steinfeld-engelsk (altså veldig overdrevet, men ikke helt usant) heter “the Norwegian equivalent of Newsweek” (vi kommer tilbake til Steinfeld-metoden senere). Så jeg har dermed fått en naturlig plass på pressebenken sammen med NBC, Chicago Tribune, Newsweek og andre mindre publikasjoner her borte. Jeg gjør meg selvsagt stor flid med å være skikkelig buddy med han som passer på pressefolkene og slår alltid en vits og snakker om hvordan det går med studiene hans. Så jeg anser meg selv som et friskt pust sammenlignet med de småfeite kyniske amerikanske journalistene som alltid virker som om de kjeder livet av seg. Men idag var det altså Clinton-time. Jeg hadde bare sett såvidt på en pressemelding på forhånd så jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor lenge han skulle snakke og om det egentlig ble noe interessant Men Bubba, som er Clintons amerikanske kjælenavn, hadde vært på hugget i det siste så jeg regnet med at det kom saftige saker. Clinton har en ufattelig velutviklet politisk teft og hadde skjønt at tiden er moden for at Demokratene viser litt muskler. Amerikanske kommentatorer skjønte ikke helt hva som skjedde da Clinton for et par uker før foredraget nærmest gikk amok i fiendens leir, Fox News, og ga programlederen en irettesettelse som var lektor Tørrdal verdig.

[youtube]3RLAKArfOe0[/youtube]

(more…)