Som et bevis på gonzojournalistikkens frigjørende kraft starter vi denne bloggen med mitt møte med mitt livs store politiske helt ,Bill Clinton. Jeg skrev også en sak om det til Morgenbladet som var såkalt “balansert” og dermed dypt usann i forhold til hva jeg egentlig følte. Uansett historien er som følger: Etter intens lobbyvirksomhet med kommunikasjonskontoret på Georgetown har jeg fått pressepass til alle arrangementer selv om jeg egentlig bare er freelancer for Morgenbladet som oversatt til Steinfeld-engelsk (altså veldig overdrevet, men ikke helt usant) heter “the Norwegian equivalent of Newsweek” (vi kommer tilbake til Steinfeld-metoden senere). Så jeg har dermed fått en naturlig plass på pressebenken sammen med NBC, Chicago Tribune, Newsweek og andre mindre publikasjoner her borte. Jeg gjør meg selvsagt stor flid med å være skikkelig buddy med han som passer på pressefolkene og slår alltid en vits og snakker om hvordan det går med studiene hans. Så jeg anser meg selv som et friskt pust sammenlignet med de småfeite kyniske amerikanske journalistene som alltid virker som om de kjeder livet av seg. Men idag var det altså Clinton-time. Jeg hadde bare sett såvidt på en pressemelding på forhånd så jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor lenge han skulle snakke og om det egentlig ble noe interessant Men Bubba, som er Clintons amerikanske kjælenavn, hadde vært på hugget i det siste så jeg regnet med at det kom saftige saker. Clinton har en ufattelig velutviklet politisk teft og hadde skjønt at tiden er moden for at Demokratene viser litt muskler. Amerikanske kommentatorer skjønte ikke helt hva som skjedde da Clinton for et par uker før foredraget nærmest gikk amok i fiendens leir, Fox News, og ga programlederen en irettesettelse som var lektor Tørrdal verdig.
[youtube]3RLAKArfOe0[/youtube]