gonzoDC

Hvorfor hete Sweet når man er drita sur?
Noe av det mest interessante under møtet med Obama var møtet med andre amerikanske politiske journalister. Politiske journalister er på mange måter noen av menneskehetens mest slitne folk. Spesielt i USA kjemper de en utrettelig kamp mot en stort sett overlegen motstander. Daglig blir de foret med tilrettelagt PR av ambisiøse pressesekretærer og politiske rådgivere som de selvsagt er drittlei av. På grunn av den stadig økende pengestrømmen i amerikansk politikk har de fleste politikere romslige budsjetter for å ansette PR-folk, mens journalistene møter stadige nedskjæringer, kravstore sjefer og synkende opplagstall. Hvis de først får litt tid med politikere av Obamas kaliber alene står de stuet sammen som en gjeng med høns og må rope ut sine spørsmål som de strengt tatt aldri får svar på. Deretter må de ta de få sitatene de får og forsøke å lage noe som ligner på kritisk journalistikk. Under slike forhold er det ikke merkelig at mange av dem preges av dårlig humør kombinert med ganske store mengder generell kynisme og mistro mot verden. I boka Breaking the Newsskriver journalisten James Fallows at “the working assumption for most reporters is that most politicians and handlers will mislead them most of the time”. (more…)

Før jul skrev jeg at Obama sannsynligivis ikke kom til å stille som presidentkandidat fordi Hillary Clinton er for sterk. Dermed beviste jeg nok en gang at det er forskjell på journalistikk og rakettvitenskap. Journalister bommer stort sett med sine prediksjoner, mens romferger bare kræsjer sånn av og til. Kongressvalget og utviklingen i Irak har åpenbart styrket Obamas tro på at han selv kan nå helt til topps. Jeg tror fortsatt at Obama ikke vil være istand til å matche Hillary, men for de av gonzoDCs lesere som ikke har lest den opprinnelige saken legger jeg den ut her. Det kom også en klage på at jeg var for negativ mot Obama, så dette er et forsøk på å rette opp i det. I den neste posten har jeg også laget en liten sak om alt det som skjedde da jeg møtte Obama som jeg ikke skrev om i avisen.
—————————————————————————————————————————-

Barack Obama er den perfekte presidentkandidat. Spørsmålet er bare når han skal stille.

Barack Obama

Demokratenes største politiske stjerneskudd, Barack Obama, har akkurat holdt tale på Georgetown University. Jeg står sammen med Newsweek og The Chigaco Sun og håper at rådgiveren som sa han skulle komme tilbake og snakke med oss ikke løy. For å få tiden til å gå spør jeg journalisten fra The Chicago Sun om det virkelig er sant at Obama er en mester til å håndtere pressen. Hun svarer med å sende meg et blikk som indikerer at det var et idiotisk spørsmål, men akkurat da kommer Obama inn døren til auditoriet. Han er en ganske høy, tynn mann, med et markert ansikt og et par kullsvarte, intense øyne. Han er ikke helt ulik en krysning av sine to idealer, John F. Kennedy og Martin Luther King. Obama hilser avslappet på alle. Da jeg forklarer litt forlegent at jeg representerer et for han ganske nytt mediemarked smiler han litt før han sier: - Norge ja, jeg har faktisk savnet litt mer oppmerksomhet fra den norske pressen. Obama danser nærmest rundt i lokalet de neste minuttene og sørger for at alle får stilt sitt ene spørsmål. Alle besvares med den samme entusiasme og er ledsaget av et blikk som får spørsmålsstilleren til å føle seg som den som er i sentrum. Når Obama haster mot døren sammen med et kobbel av rådgivere femten minutter senere er det ikke et menneske igjen som ikke føler seg hørt eller sett. All den dårlige selvtilliten jeg fikk fra damen i The Chicago Sun er også forduftet. Jeg tenker at hvis alle føler seg bedre når du drar enn før du kom, må det være definisjonen på politisk naturtalent. (more…)

Siden både Obama og Hillary nå har lansert sine kandidaturer, så kan jeg like godt avsløre at jeg håper at Hillary vinner. Mange europeiske venstreradikalere vil nok la seg begeistre av Obamas sjarm og blendende intellekt. Jeg har jo selv møtt fyren og er overbevist om at han er det største politiske naturtalentet demokratene har hatt siden Bill Clinton. Men jeg tror Obama har for lite både kampanjeerfaring og politisk erfaring til å holde hele veien inn. Av Obamas tilhengere blir det ofte fremhevet at han er en slags afroamerikansk utgave av John F. Kennedy. Kennedy ble president da han var 43 år og Obama er 45 år. Problemet med denne analogien er at Kennedy var langt mer erfaren enn Obama da han ble president. Han hadde sittet seks år i Representantenes Hus og åtte år i Senatet. Kennedy var også respektert for sine utenrikspolitiske kunnskaper og var kjent som en skikkelig hauk. Obama har bare sittet to år i Senatet og er en utenrikspolitisk nobody. Obamas manglende politiske erfaring gjør at han ikke har særlig god tilgang til det ypperste av hjernekapasitet på demokratisk side. Hvis man ser på teamet av konsulenter Obama har satt sammen så består det stort sett av folk som har jobbet for B-laget av demokratiske politikere som f.eks Dick Gerphardt og Tom Daschle. Det som gjør meg enda mer skeptisk er at Obama egentlig aldri har vært i krigen mot republikanerne. Han har vunnet et vanskelig primærvalg, men Illinois er en demokratisk bastion hvor man er ganske sikker på senatorplass dersom man vinner nominasjonen. Jeg tror Obamas “nå skal vi alle være venner”-budskap fort vil bli sporet av når den republikanske angrepsmaskinen starter for fullt.

(more…)