Gonzoens stormtropper driver ikke bare og lager kvalm foran huset til Dick Cheney. I onsdagens BT kan man lese balanserte analyser av Obama’s innsettelse krydret med historiske referanser til vår venn Arnold Toynbee.
Kommentaren finner du her.
Og vi er ikke alene om å synes at Dick ser enda ondere ut i rullestol. Legg forresten merke til den ubehagelige sammenligningen av Bushs tale og Obamas tale i videoen nedenunder. Forklaringen som sier alt: “Hvorfor er smeltet ost deilig på all italiensk mat, mens det bare gjør kinesisk mat motbydelig?”
Vi har ikke sett Obama snuble i ord. Før nå.
GonzoDC gir deg historisk førstehjelp til å sette innsettelsen av Obama i et korrekt historisk perspektiv.
Den amerikanske komikeren Groucho Marx hadde en gang en vits som handlet om en mann som fikk spørsmålet “How’s your wife” og svaret var “Compared to what?”. Spesielt på en historisk dag som denne når en har stått presset sammen med to millioner amerikanere i vinterkulden sprenger spørsmålet på om hva dette egentlig kan sammenlignes med?
Ifølge norske journalister journalister med grunnfag i wikipedia og tilgang til washingtonpost.com består det historiske i at svarte og hvite klemmer hverandre og Obama nå endelig har fullført det prosjektet Lincoln startet da han avskaffet slaveriet. Det er vel og bra, men det gjør hele begivenheten til en perspektivløs populærkulturell klisje. Når et imperium feirer seg selv så må det sammenlignes med andre imperier som har feiret seg selv, verken mer eller mindre. Derfor har redaksjonen etter nøye vurderinger funnet ut at for å forstå dagens hendelser må må vi tilbake til London i 1897 og en liten gutt ved navn Arnold Toynbee. (more…)
På mørke steder, i bakgårder og rennesteiner der mainstream media ikke tør svinge sine linser, finner gonzoDC gull.
Denne gangen snublet vi over en beinhard avhengighetsteoretiker. Og vi som trodde disse døde ut omtrent da de byttet ut miljøstrien på kontorene på SV-fakultetet på Blindern tidlig på 90-tallet.
”Do you have the audacity for change?” En svart uteligger, sittende inntullet sine ulltepper, med utstrakt pappkopp, i morgengryet på den store dag. Ok, billig ordspill, men vi lar oss likevel sjarmere. Klart vi har ”vekslepengenes vågemot”.
Mannen har ingen illusjoner om Obamas frelse. ”That man can’t change a thing. The rich run this country. America is not Disneyland, like you paint it.”.
Men som tiggere flest hadde han veldig mange problemer og få løsninger.
Festbremser som dette kan fort bli en smerte i baken for Obama. Skal du forandre på ting, kan du ikke ha en gjeng med beleste fylliker med bachelor i sutring på gatene. Svarte som aldri slutter å sippe for at besteforeldrene måtte plukke litt bomull. Latinos som ikke forstår at de aldri får green card om ingen av dem gjør tjeneste som kanonføde. Rødhuder som ikke klarer å sette pris på hva jernhesten har brakt dem av fantastisk tv-underholdning og musikk.
Obama kan ikke la slike undergravende løsgjengere ødelegge det største demokratiet i verden. Gi dem et hjem på Guantanamo, etter at basen er tømt for harmløse pakistanske drosjesjåfører.
Myk makt skal en ikke kødde med, men når Jack Black blir presidenthistoriker har det gått for langt.
I går var redaksjonen på det som best kan beskrives som en slags militærparade i myk makt. Obamas PR-maskin er den mest velsmurte man har sett siden Reagan la virkelig inn det populærkulturelle tyngskytset. Denzel Washington, Forest Whitaker og Samuel L. Jackson var der som levende beviser på at afroamerikanerne slo gjennom i populærkulturen lenge før politikken og Tiger Woods var selvsagt der og snakket om verdien av topptrente soldater som ofrer seg for fellesskapet. Hvorfor Will Smith og Morgan Freeman ikke fikk være med vites ikke, men redaksjonen mistenker at de ga for sent og for lite til Obamas kamanje. (more…)
Hva kan Søren Kierkegaard lære oss om livsfilosofien til Cosmo Kramer?
En av mine favorittsteder i DC er Kramerbooks på Dupont Circle. På Kramers har de fete bøker, kul pub, bra restaurant og betjeningen består stort sett av hjelpsomme og kunnskapsrike homser (Dupont er homsestrøket i DC). I likhet med Tronsmo Bokhandel har de sortert vekk alle de dårlige bøkene slik at de fleste man plukker opp er genuint interessante. Så når jeg ikke leter etter nerdebøker jeg vil anmelde hender det jeg dykker ned i andre seksjoner enn politikk og siste runde i popkulturhyllen viste seg å bli en højdare.
En av de virkelig fantastiske tingene med USA er at intelligente akademikere tar seg tid til å analysere populærkulturelle fenomener. Så da jeg så en bok med tittelen Seinfeld and Philosophy: A Book about Everything and Nothing skjønte jeg at dette var en mulighet til å få svar på mange ting jeg har lurt på. Jeg har jo skjønt at det geniale med Seinfeld er at den tar på alvor at de fleste menneskers liv handler om å analysere meningsløse detaljer både om seg selv og andre. Det er et genialt show om absolutt ingenting (faktisk foreslår George og Jerry i en episode å lage et show om ingenting til en producer i NBC. George ser for seg folk som henger rundt en vanntank i et kontorlandskap hvor det skjer absolutt ingenting).
Likevel er det en karakter i showet jeg aldri har fått grep i, nemlig den merkelige livskunstneren Cosmo Kramer. Jerry, George og Elaine har alle trekk som vi kjenner igjen fra våre egne liv (selv om jeg aldri har møtt noen med en mer patetisk personlighet enn George), men Kramer virker som han er fra en annen planet. Hver gang han detter inn døren til Jerry for å få løs på maten i kjøleskapet kommer spørsmålet snikende i bakhodet: Hva i helvete er egentlig livsprosjektet til den fyren? (more…)
En blogg uten et klart ideologisk program blir fort blass og meningsløs, akkurat som partiet Venstre. Derfor denne programerklæringen. La oss ta gonzo først. Ifølge Wikipedia kan gonzo best beskrives som “a style of reportage, filmmaking, or any form of multimedia production in which the reporter, filmmaker or author is intrinsically enmeshed with the subject action (rather than being a passive observer).” Altså er gonzo en sjanger som passer bra for folk med relativt stort ego, men lite behov for selvsensur. I mitt tilfelle skulle det passe ganske bra. Gonzojournalistikk har også blitt beskrevet som “the missing link between journalism and the pharmaceutical industry.” Da Hunter S. Thompson tok med seg en koffert med dop og dekket Nixons valgkamanje i 1968 ble resultatet en av de beste bøkene som er skrevet om amerikansk politikk. For Thompson endte det også med et livsvarig hat for Nixons person som ikke ble spesielt svakere med årene. Nekrologen han skrev etter Nixons død er en retorisk oppvisning i sjikane. Jeg er spesielt svak for følgende passasje
“If the right people had been in charge of Nixon’s funeral, his casket would have been launched into one of those open-sewage canals that empty into the ocean just south of Los Angeles. He was a swine of a man and a jabbering dupe of a president. Nixon was so crooked that he needed servants to help him screw his pants on every morning. Even his funeral was illegal. He was queer in the deepest way. His body should have been burned in a trashbin.”
Jeg er nok litt for streit til å følge Thompsons “drug-fueled stream-of-consciousness technique,” selv om å dekke presidentvalget i 2008 på fleinsopprus forsåvidt er en spennede ide. Uansett kommer gonzoDC til å være en kilde til de mer ukjente og mørke sidene ved amerikansk politikk og samfunnsliv. Siden det er subjektivt blir det en del ubalansert bruk av empiri og latterliggjøring av politiske holdninger og standpunkter jeg ikke liker. Dette vil bli oppveid av at jeg legger ut noen av sakene jeg skriver for Morgenbladet som vil være klemt inn i den objektive journalistikkens klamme krav til upartiskhet og distanse. Så det blir ikke gonzo hver dag. Tematisk kommer nok hovedfokuset til å være på amerikansk politikk. Samtidig må vi også ha plass til utelivet i DC, ny amerikansk populærkultur og livet i amerikansk akademia. En liten serie med de absolutt beste og verste sitatene i amerikansk politikk er også på sin plass. Til slutt har jeg også planlagt en liten serie om partikkelfysikk som jeg personlig ser veldig frem til.
Bloggen er beregnet først og fremst på venner og kjente, så deres kommentarer vil bli tatt på alvor siden de fleste av dem var med å sponse på et digitalkamera før jeg dro til USA. Andre som har lyst til å følge med er hjertelig velkommen til det, men kan ikke forvente at deres innvendinger og synspunkter blir tatt til etterretning.